Leserinnlegg i Klassekampen 1. juli 2011.

Bjørn Vassnes setter fingeren på et betimelig spørsmål i Klassekampen 30. juni. Kan vi virkelig stole på kunnskap som kommer fra tankesmier med en ideologisk og politisk agenda?

Vassnes har større tro på den frie forskning, og dømmer tankesmiene nord og ned. Men i sin iver etter å bruke amerikanske eksempler til å forklare norske tilstander, hopper Vassnes bukk over den viktige samfunnsrollen tankesmiene spiller.

I kjølvannet av TV-programmet Hjernevask, har det surret og gått en debatt om forskeres manglende formidlingsevne og kontakt med samfunnet. Kunnskapen produseres i stor grad på universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter, men sjelden siver den ut i samfunnet.

Den vanligste formen for forskningsformidling i norsk offentlig debatt, er oppslag i tabloidene om «nye» forskningsfunn innen medisin og ernæring. Den ene dagen kan vi lese at det er bevist at frokost gjør deg slankere, den andre dagen er det motsatte bevist. Solarium går fra å være dødsfarlig til å være et nødvendig korrektiv til vitaminmangel. Tabloidavisene har gullfiskhukommelse i «forskningsformidlingen», det forutsigbare resultatet er at vi blir dummere.

Med en stadig større mengde tilgjengelig informasjon og kunnskap, trenger vi gode informasjonsspredere. Det er ønskelig, men utenkelig, at forskerne selv tar rollen som kvalitetsformidlere av kunnskap på en god, systematisk måte. Døgnet har tross alt bare 24 timer, og den viktigste formidlingsjobben gjøres i utdanningsinstitusjonenes undervisningslokaler.

Det er her tankesmiene kan spille en rolle. Forfatteren av bøker som Nudge og Republic.com, Cass Sunstein fra Universitetet i Chicago, har løftet fram det økte behovet for meningsbrytning i offentligheten i en tid hvor medier blir stadig mer spesialiserte og internett tilbyr nye muligheter til å filtrere vekk argumenter og synspunkt som ikke passer ditt allerede etablerte ståsted.

På sitt beste kan tankesmiene fungere som forskningsformidlere og formidlere av gjennomtenkte og godt begrunnede politiske synspunkter, og slik løfte den offentlige debatten. Flere av de norske tankesmiene har vist evne til nettopp dette. Som Vassnes er fullstendig klar over, er det ikke nødvendig at hvert eneste utsagn er kvalitetssikret, men at summen av idébrytningene og forskningsproduksjonen driver utviklingen framover og gjør oss klokere.