Mistilliten råder

Kronikk i Aftenposten 18. september 2010 hvor jeg tar til orde for at politikerne viser universitetslærerne og utdanningsinstitusjonene mer tillit. Kritikken følger i en anti-NPM-tradisjon, hvor man peker på et problem og forsøker å løse det ved tillit. I dag er jeg like overbevist om at mål- og resultatstyring har de svakhetene som jeg påpeker i dette innlegget. Jeg er imidlertid ikke like sikker på at blind tillit er løsningen. Ei er jeg sikker på at Chicago-økonomene bør få den store skylda jeg tillegger dem.

Når samfunnet bryter kontrakten med universitetene, har forskerne få grunner igjen til å delta i den dugnaden de tradisjonelt har tatt del i.

Går galt. Debatten om kvaliteten på høyere utdanning svinges igjen til nye retoriske høyder. Bernt Hagtvet, professor på Universitetet i Oslo (UiO), kaller universitetene pølsefabrikker som produserer studenter på løpende bånd.

Noe går galt for landets universiteter, når vi ser at:

  1. Det er for lite og for dårlig oppfølging av studentene,
  2. Faste vitenskapelig ansatte pålegges stadig mer arbeid, og
  3. Mer penger går til administrasjon fremfor forskning og utdanning.

Kvalitetsreformen. Hagtvet legger skylden på kvalitetsreformen uten egentlig å forstå dynamikken i det hele. Det er snakk om en mistillitsdynamikk som fører oss på gale veier.

Hagtvets kollega, Kristian Gundersen, minner oss om forskerens hverdag i Aftenposten 16. august. Forskergjerningen er ikke en A4-jobb hvor du stempler inn klokken 8 og går klokken 16. Forskning er et kall. Ikke akkurat noe for pingler, eller småbarnsforeldre, for den saks skyld.

Forskerne har ikke lenger statsråd Tora Aaslands (SV) tillit. Deres innsats i samfunnsdugnaden er ikke lenger gjengjeldt med frihet og fleksibilitet, men erstattet med mistillit og kontroll. En kan snakke om en samfunnskontrakt som brytes, som får store konsekvenser for universitetenes samfunnsoppdrag. Mistilliten gir økt byråkrati og mindre tid til universitetenes kjerneoppgaver.

Ny offentlig styringsideologi. Denne endringen er en del av en generell samfunnsutvikling. Chicago-skolens økonomer var på starten av 1980-tallet pådrivere for en endring av synet på mennesket. Fra deler av et kollektiv til nyttemaksimerende, rasjonelle individer. Denne endringen la grunnlaget for en ny styringsideologi i offentlig sektor.

Hvis mennesker ikke kontrolleres og oppfordres til god adferd gjennom incentiver eller irettesettes gjennom negative sanksjoner, vil vi jobbe så lite som mulig for så mye penger som mulig.

Konsekvensen har vært at styring i offentlig sektor er vridd vekk fra forhold basert på tillit, til større grad av styring etter prinsipper for private bedrifter. Definer dine mål, mål dine resultater, bli kvitt de elementer som ikke leverer og sørg for at de ansatte ikke sluntrer unna. Det ligger tross alt i deres natur.

Utdatert kunnskap. Hverken denne menneskemodellen eller slutningene en har trukket av den holder mål. Biologer, psykologer og adferdsøkonomer har bevist det vi allerede visste. Mennesker er ikke rasjonelle, egoistiske nyttemaksimerende individer. Vi styres i tillegg av følelser som empati, altruisme og av samfunnet og nærmiljøets normer. Likevel tviholder samfunnsplanleggerne på utdatert kunnskap om menneskets adferd.

Kontrollens bakside. Hva så? Er vi ikke bare forsiktige? Føre var-prinsippet, på en måte? Hvordan kan vi stole på at forskerne faktisk forsker på noe samfunns(økonomisk) nyttig der de sitter i sine elfenbenstårn? At de ikke forviller seg inn i endeløse, unyttige diskurser om det finnes en virkelighet eller ikke. Svaret fra politisk ledelse er økt kontroll.

Men det finnes en grense for hvor mye kontroll vi bør ønske oss. Tor Saglie tar opp problemstillingen i et innlegg i Dagens Næringsliv 3. september. Kontroll kan være nødvendig, men kontroll forutsetter byråkrati, og økte midler til byråkrati går på bekostning av viktige samfunnsoppgaver. Dette gjelder også for universitetene.

Balansegang. Samfunnet må til enhver tid finne en balansegang mellom kontroll og tillit. Perfekt kontroll vil forutsette et enormt byråkratisk apparat, mens full tillit vil mangle garantier for at pengene brukes på en hensiktsmessig måte. Den egoistiske menneskemodellen er tydelig i Aaslands retorikk. På lengre sikt vil manglende tillit være å skyte seg selv i foten.

For tillit er samfunnets glidemiddel. Det er mye som tyder på at tillit er den ukjente faktoren, som forklarer mye av «den norske modellens» fortreffelighet.

Det at vi stoler på hverandre reduserer transaksjonskostnader. Hvis jeg ikke stoler på at du vil gjøre som du har sagt, må jeg enten kontrollere deg, eller innføre andre kostnadskrevende tiltak for å være sikker på at du holder det du lover. Det er dyrt å være mistenksom.

Rapportere. I universitetssektoren er dette tydelig. Universitetene må i stadig større grad rapportere sin drift og måloppnåelse. Dette har fått negative konsekvenser for forskerne. De må nå finne seg i å bli kontrollert og har sett at en stadig større del av hverdagen blir lovet bort til andre ting enn sammenhengende forskning.

Men også institusjonen og samfunnet som helhet opplever økte kostnader. Rektorene ved landets universiteter sier stadig at de ikke har råd til å drive hverken forskning eller utdanning med de midlene de har til rådighet. Aasland svarer at større budsjetter har universitetene aldri hatt.

Denne uenigheten kan i stor grad tilskrives konsekvensen av et tillitsbrudd, hvor økte midler bindes opp eller går til administrasjon. Greier ikke statsråden å løsrive seg fra de siste års styringsideologi i offentlig sektor, er det mye som tyder på at problemene i universitetssektoren bare vil øke.

Mer byråkrati. Svekket tillit er et skråplan, hvor tilliten ved hver nye korsvei forringes ytterligere. Det er enkelt å se logikken i dette.

Unødvendig byråkrati er en feilprioritering i en institusjon som har forskning og utdanning som ansvarsområde. Når Aasland snakker om en mangel på styringsevne hos universitetene, må hun forstå at det systemet hun nå er ansvarlig for er en del av problemet.

Kravet om rapportering skaper mer byråkrati, noe som ved neste korsvei fremstår som et resultat av feilprioritering fra universitetenes side. Dette øker samfunnets krav ytterligere om kjennskap til, og kontroll av, hva pengene faktisk brukes til. Når tallene ikke går i ønsket retning blir universitetene møtt med krav om sterkere ledelse. Noe som i realiteten gir økt sentraladministrasjon. Midler tas dermed fra utdanning og forskning.

Ond spiral. Vi ser nå at Regjeringen har gitt opp universitetene. Alle økte satsinger øremerkes fremfor å la friheten råde hos det de oppfatter som et lite styringsdyktig universitet. Dette binder opp universitetenes frie midler som kunne gitt dem sårt tiltrengt handlingsrom.

Denne onde spiralen er en tikkende bombe under landets universiteter. Når samfunnet bryter kontrakten med universitetene, har forskerne snart få grunner igjen til å delta i den dugnaden de tradisjonelt har tatt del i. Vi må opprette tilliten, hvis vi ikke ønsker at universitetene skal ende opp som lite annet enn en tungrodd administrasjon.

Advertisements

1 Comment

Filed under forskning, leserinnlegg, utdanning og kunnskap

One response to “Mistilliten råder

  1. Pingback: Fjern incentivstyringen | Aksel Braanen Sterri

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s