Andre blogginnlegg i debatten om de svenske Socialdemokraternas varemerkeregistrering av den nordiske modellen, på progressiv.no 22. februar 2012. Det første innlegget finner du her. Debatten endte i Dagsnytt 18, 24. februar 2012.
På sin blogg reagerer Civita-sjef Kristin Clemet på at de svenske Socialdemokraterna har varemerkeregistrert ”Den nordiska modellen”. Dette blir ikke sett på som et morsomt påfunn, slik vi andre tolker det, men som en knebling av debatten og en trussel mot den akademiske friheten. Det ser ut til å være en trend i disse tider å se seg kneblet, men det får vi overlate til samfunnsdiagnostikerne å gi en analyse av.
Clemet mener videre at Progressiv er i fronten av denne kneblingen av den frie meningsbrytning siden jeg på min blogg mente debatten om hvem som har størst eierskap til den nordiske modellen bør legges død. Mitt poeng var at forskningen på området er såpass entydig at det er et fåfengt forsøk å prøve å omgjøre historien og kalle den nordiske modellen, som er kjennetegnet av en stor stat med sjenerøse velferdsordninger, et utbygget sikkerhetsnett og stor grad av offentlige produksjon av tjenester, for et høyreprosjekt.
Ifølge Clemet er det stor faglig uenighet om hvem som kan sies å være pådriver for denne, og implisitt hevder hun at du kunne skiftet arbeiderbevegelsen ut med en politisk bevegelse av altruistiske rikfolk og du ville fått det samme resultatet. Som vanlig trekker Clemet på sitt sannhetsvitne, velferdsstatsforskeren Stein Kuhnle som er medforfatter av et kapittel i boka The Oxford Handbook of The Welfare State. Clemet opplyser på sin blogg at verket er på 900 sider, kanskje for å skremme noen fra å lese den, slik den åpenbart har skremt henne fra å lese gjennom kapittelet hun henviser til.
For hva står det egentlig i kapittelet til Stein Kuhnle og Anne Sander om ”The emergence of the welfare state”? La meg sitere:
”During the interwar period, the rising impact of the labour and social democratic parties and their participation and leading positions in government were conducive to more active expansion of social security coverage in the Scandinavian countries (partly 1920s, particularly 1930s) and in New Zealand (after 1935)” (s. 70).
På side 76 tar forfatterne for seg ulike teoretiske forklaringer på ulikhetene i det sosiale sikkerhetsnettet mellom stater og peker på venstrepartier, samarbeid mellom arbeidere og bønder, kristendemokraters rolle og fagforeninger. Merkelig nok glimrer høyrepartiene med sitt fravær som forklaringsfaktor. Jeg siterer videre:
”Expansion was most visible in countries where socialist or social democratic parties had the greatest electoral support and governmental authority [… and] Alber finds particularly strong expansion in countries with strong leftist parties and in periods following times of hardship” (s. 76-7).
Men det er kanskje ikke denne delen av modellen Clemet ønsker at Høyre skal ta æren for, selv om det er denne sjenerøsiteten, kombinert med en stor offentlig tjenesteproduksjon som i velferdsstatsforskningen kjennetegner den nordiske modellen.
I en kronikk i Aftenposten i forbindelse med lanseringen av Civitas bok om velferdsstatens framvekst, forsøker Clemet å tegne et bilde av et Arbeiderparti som langt fra var realitetsorientert og som ønsket et Sovjetstyre i Norge. (Om du tror jeg overdriver, les kronikken.) I Clemets verden var dette et Arbeiderparti som har pushet på for en stadig større stat, kun stoppet av sterke og nødvendige høyrekrefter som sikret at markedet ble vernet om.
For det første er det en merkelig historieskrivning all den tid Arbeiderpartiet tok et (kanskje for) knallhardt oppgjør med kommunistene de første årene etter andre verdenskrig og allerede før andre verdenskrig hadde vist sin vilje til å inngå i regjeringen og gjennomføre reformistisk politikk. Det er også merkelig å peke på Høyres viktige rolle i en tid hvor Arbeiderpartiet hadde fullstendigflertall på Stortinget.
Sannheten er at den sosialdemokratiske modellen alltid har tatt høyde for at markedet må få virke. Som velferdsstatsforskeren Sven Steinmo har påpekt i flere artikler (blant annet Why is Sweden so Successful?) om utviklingen i Sverige, er det en misforståelse at Socialdemokratene var negative til markedet. De førte tvert i mot en aktiv politikk for å få markedet til å fungere så effektivt som mulig.
Sosialdemokratisk politikk har både i ideologi og praksis handlet om å hjelpe alle individer til å greie seg på markedet. Framfor å hindre konkurransen sikret en solidarisk og sentralisert lønnspolitikk at bedriftene fikk høye kostnader og ble tvunget til å være produktive i et knallhardt marked. For å sikre konkurranseevnen var det de konkurranseutsatte bedriftene som fikk bestemme lønnsveksten i resten av samfunnet. De som ikke greide å henge med gikk dukken, og staten forpliktet seg på sin side til et verdig sikkerhetsnett for de som datt utenfor og med store summer til aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
Igjen, synes jeg det er merkelig at vi krangler om denne modellens forkjempere, siden høyresiden vitterlig ikke har programfestet at de ønsker denne modellen. Det er et snikforsøk på å ta eierskap over selvsagte deler av den sosialdemokratiske modellen som en anerkjennelse av markedsøkonomiens effektgivende potensial og som behovet for å ha en åpen økonomi. Dette var for lengst anerkjent av nordiske sosialdemokrater og var selve grunnsteinen i den svenske Rehn-Meidner-modellen (etter de svenske LO-økonomene).
For å avslutte med å sitere mitt forrige blogginnlegg som var grunnlaget for beskyldningen om at Progressiv ønsker å kneble den frie meningsbrytning: ”Ja til en mer forskningsbasert debatt.” Civita og Clemet ønskes hjertelig velkommen til en åpen samtale. Men som nevnt, kanskje vi skal se framover fra nå av?
Aksel Braanen Sterri 