Hvem har patent på Den nordiske modellen?

Blogginnlegg skrevet på progressiv.no 20. februar 2012.

De svenske sosialdemokratene har varemerketregistrert Den nordiske modellen melder deres eget nettmagasin Aktuelt i politiken. Til tross for vittigheten i det hele, bør diskusjonen om historien legges død. Forskningen gir overveldende støtte til påstanden om at det er venstresida som har kjempet fram effektive velferdsstater. Det er på tide å se framover.

Bakgrunnen for registreringen er at Moderatarna i lengre tider og med stor suksess har forsøkt å ta eierskap over den svenske velferdsstaten. Det høyresiden i Sverige har forstått er at den svenske modellen er såpass populær at det vil forbli en kamp mot vindmøller å skulle bekjempe denne. And if you can’t beat them, join them. Dette er en vei som har ført dem inn i regjeringskontorene, et sted de ikke ser ut til å forlate med det første.

Også i Norge har høyresiden forsøkt den samme taktikken. Partiet Høyre har i tospann med tenketanken Civita i flere år og med flere målrettede forsøk gått til angrep på den rotfestede idéen at den norske velferdsstaten er et resultat av arbeiderbevegelsens politiske kamp, organisert hovedsakelig gjennom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Blant annet har idéhistoriker Mathilde Fasting kommet med en bok om tema og senest i Dagbladet denne måneden (13. februar) sparker tenketankens leder Kristin Clemet mot kommentator Stein Aabøs forsøk på å spørre om fagbevegelsen er en nødvendig del av den norske modellen (5. februar).

Nå har altså det svenske patentkontoret gitt de svenske Socialdemokraterna patent på begrepet etter nærmere ett års behandling av en rekke studier, og gir dermed ytterligere støtte til venstresida som hevder at forskningen gir dem rett. Spør du meg, kreves det mye kreativitet fra høyresida for å gjøre ikke-trivielle påstander om den norske modellens manglende tilhørighet til den politiske venstresida.

Det Clemet og Fasting argumenterer for er at i Norge så har høyresiden vært med på å forme velferdsstaten. Det er det ingen tvil om. Det er en triviell påstand. Det mye vanskeligere og avgjørende spørsmålet er hva som ville skjedd hvis ikke arbeidere hadde organisert seg i fagbevegelsen og i Arbeiderpartiet slik de gjorde. Hva ville skjedd hvis det var høyresida satt med makta i lengre perioder og fagbevegelsen var svak?

For å finne svar på dette, skulle vi helst ha kjørt historien om igjen og endret på forholdene, men det er noe vanskelig. Den beste metoden vi har tilgjengelig til å besvare dette spørsmålet er derfor sammenliknende studier av land over tid. Dette er gjort, og Clemet og Fasting kommer ikke akkurat seirende ut.

En svært grundig studie publisert i det anerkjente tidsskriftet World Politics av David Bradley, Evelyne Huber, Stephanie Moller, François Nielsen og John D. Stephens i 2003, blir sett på som en av standardartiklene i denne litteraturen. De ser på partiene og fagbevegelsens effekt på utfallene av de ulike samfunnsmodellene, mer upresist: Hvem får hva, når og hvordan i de postindustrielle demokratier? De viser at venstrepartier har en tydelig positiv sammenheng med omfordeling i et samfunn og at velferdsstaten er dens viktigste middel (s. 222).

En svært grundig bok av nevnte Huber og Stephens fra 2001 viser at det er de sosialdemokratiske partiene som spiller den viktigste rollen når vi sammenligner dem med effekten fra fagbevegelsens makt og graden av koordinerte lønnsforhandlinger (kap. 7).

En nylig publisert studie i nevnte World Politics av Ken Scheve og David Stasavage ser på sammenhengen mellom politiske forhold og inntektsulikhet fra 1900 og fram til 2000, og finner at sentraliserte lønnsforhandlinger er den variabelen som forklarer reduksjon i økonomisk ulikhet over hele perioden. Listen over studier i denne tradisjonen er lang og noen av disse er nevnt i Progressivs lanseringspamflett.

Dette er likevel en grunnleggende tilbakeskuende diskusjon. Det som er av interesse fra denne forskningen er å se hvilke konsekvenser de ulike faktorene som sentraliserte lønnsforhandling, fagbevegelsens størrelse, sjenerøs inntektssikring og en stor offentlig finansiert tjenestesektor spiller for nivået på den økonomiske ulikheten, fattigdom, inntektsmobilitet, inntektsvekst, borgernes medbestemmelse, sosial tillit og subjektiv velvære.

Det vi bør spørre oss er om det er grunn til å mene at våre reformforslag vil gi bedre resultater for disse paramatrene. Ja til en mer forskningsbasert debatt. Hvem sa at studiesirkel hørte fortiden til?