Kronikk i Dagens Næringsliv 15. oktober 2010, hvor jeg tar til orde for en mer vitenskapelig orientering til undervisningen i høyere utdanning. Jeg er ganske sikker på at påstanden gjelder også for andre nivåer av utdanningen.
Antall studietimer er irrelevant. For at studentene skal lære noe, må det settes krav. – Løp da, skreik mannen til hunden. Han hadde bundet den fast til treet.
Det ser ut til at en lignende holdning til studenters læringsutbytte preger landets universitetslærere, som belyst i NOKUT-rapporten DN refererte til 7. oktober.
Her kommer det fram at 70 prosent av de spurte mener at å øke studentenes innsats er det viktigste for å øke studentenes læring, mens under 30 prosent ser forbedringspotensial i sin egen faglige og pedagogiske kompetanse.
Her avslører universitetslærerne en malplassert tilfredshet på vegne av egen pedagogisk kompetanse. Man ber studentene om å jobbe mer, mens man tilbyr dem en undervisning som verken engasjerer eller er særlig effektiv for å fremme læring hos studentene.
Mens lærerne legger skylden på studentene, svarer studentrepresentanten på Høyskolen i Oslo med at studentene ikke har tid til å arbeide mer med studiene på grunn av deltidsarbeid. Begge feiler i sitt fokus som ser utenfor selve undervisningen.
Det som mangler i norsk utdanningssektor er en bevissthet om hvordan vi kan bedre undervisningen. Denne er fraværende, ikke bare hos mange forelesere, men også hos ledelsen på landets universiteter og høyskoler.
Det er paradoksalt at universitetslærerne som er forskere på heltid, ikke i større grad bryr seg om forskningen rundt god undervisning
Skal vi ta rapporten på alvor, kaster de fremste universitetene i verden, som Yale, Harvard og Oxford, bort midler ved å bygge opp store enheter som arbeider med å bedre undervisningen. Jeg tviler på at norske universitetslærer har rett i det. Det er paradoksalt at universitetslærerne som er forskere på heltid, ikke i større grad bryr seg om forskningen rundt god undervisning.
En artikkel i New York Times Magazine fra mars i år rettes søkelyset mot læring og peker på et ofte glemt aspekt ved lærerens rolle: de skal ikke bare forstå et problem selv, men også forstå hvordan de ulike studentene oppfatter problemet. Dette er en svært krevende øvelse, og her er pedagogisk kompetanse en nødvendighet.
Studier viser at de som forstår hvordan de skal formidle stoffet, øker studentenes læringsutbyttet på lik linje med et hopp fra arbeiderklassen til middelklassen.
For vi vet faktisk noe om hva som fungerer og ikke fungerer når det kommer til studenters læringsutbytte. Studenter lærer best i små grupper med tett, tilpasset oppfølging, gjerne så intimt som 1-4 studenter på en lærer.
vi trenger en vitenskapelig holdning til undervisningen
Forelesning med passive studenter har vist seg å være en lite effektiv læringsform, sammenlignet med mer aktive undervisningsformer hvor studentene selv er delaktige.
Disse funnene peker i retning av at vi trenger en vitenskapelig holdning til undervisningen. Forelesning er ikke alltid det mest effektive læringsverktøyet bare fordi det alltid har vært der. Forskere må i større grad ta i bruk eksisterende forskning på undervisning, men også være villig til å forske på sine egne læringsmetoder. Hvor mye vet egentlig lærerne om hva studentene sitter igjen med etter 20 timer med forelesning?
Dette er ikke en vei universitetslærerne bør trenge å gå alene. Ønsker universitetene og høyskolene å bedre kvaliteten på undervisningen, så krever det en helhetlig satsning fra øverste hold. For å bedre undervisningen trengs det penger, både til utvikling av undervisning, til økt oppfølging av studentene og økt bruk av ny teknologi.
Lærerne må bli mer bevisst sin egen rolle som formidlere av kunnskap. I andre land satses det på undervisning og pedagogikk. Først da vil det være treffende å legge all skylda over på studentenes latskap.
Det må stilles krav, det må legges inn en innsats for å øke engasjementet og ikke minst, en må endre undervisningsmetodene så studentene faktisk lærer noe.
Aksel Braanen Sterri 