Ny boligpolitikk

Leserinnlegg i Dagens Næringsliv 10. mars 2012.

Vi må slutte å subsidiere dem som har mest fra før og heller hjelpe dem som trenger det. Dagens boligpolitikk er urettferdighet satt i system.

Det er et uttalt politisk og moralsk mål at alle skal ha like muligheter, men realiteten i boligmarkedet forteller en helt annen historie. Skattepolitikken gjør boligmarkedet til en arena hvor din familiebakgrunn avgjør dine muligheter til å lykkes.Det er på tide å gjøre systemet mer rettferdig. Vi trenger en skattereform som fjerner subsidiene til dem som har mest og som legger til rette for de som trenger det.

Bolig er nordmenns fremste spareprosjekt av flere grunner. For det første er det et knapt og etterspurt gode. En annen årsak er politikerskapt: Hvert år subsidierer staten norske boligeiere med store summer. Subsidiene gis direkte ved rentefradrag på boliglån, og indirekte ved at boligen er skattet svært lavt sammenlignet med andre kapitalgoder.

Dette er ikke ny politikk, men problemet er blitt aktualisert med økende boligpriser. Siden 1992 har de kjøpekraftsjusterte prisene i boligmarkedet tredoblet seg. Forskjellen mellom dem som har foreldre som kan hjelpe og dem som ikke har det, øker.

Skattesystemet gjør terskelen for å komme inn på markedet svært høy. Samtidig belønner det de som er innenfor. Det regjeringsoppnevnte Fordelingsutvalget regnet ut at en husholdning med kjøpekraft nok til å kjøpe en bolig til to millioner kroner, får økt sin kjøpekraft med vanvittige 1,85 millioner kroner som følge av skattesubsidiene. Subsidiene og manglende skattlegging utgjør totalt mellom 58 og 76 milliarder kroner årlig mer enn dobbelt så mye som Samferdselsdepartementets totale budsjett.

Fra et fordelingsperspektiv er det derfor rimelig å fjerne rentefradraget, innføre en statlig eiendomsskatt og endre formuesskatten slik at den reflekterer markedsverdien på boligen.

Den direkte konsekvensen av dette vil være reduserte boligpriser og strammere privatøkonomi for mange. Det ville altså både gjort det mer lukrativt å leie enn å eie egen bolig enn det er i dag, samtidig som det ville redusert den ulikhetsskapende effekten ved at færre foreldre er nødt til å hjelpe sine egne barn inn på boligmarkedet.

Men det vil ikke hjelpe mange flere inn på boligmarkedet.

Problemet i dag er bare at vi hjelper dem med mye fra før mer enn vi hjelper dem med lite. Vi må derfor gjennomføre en progressiv skattereform.

Ved å innføre progressive skatteordninger i boligmarkedet vil vi kunne forene både målet om å gjøre subsidiene mer treffsikre og effektive, samt redusere den prispressende effekten av dagens ordning. Vi bør

• reformere rentefradraget så subsidiene reduseres med størrelsen på boliglånet,
• innføre en eiendomsskatt som øker proporsjonalt mer enn verdien på boligen.

Hvis vi beholder rentefradraget for den første millionen og deretter reduserer fradraget gradvis for hver nye 100.000 du tar opp i lån, så slipper vi konsekvensen av dagens ordning: De dyreste boligene får mest støtte.

Dette bør kombineres med en statlig eiendomsskatt som slår inn for boliger verdt over en million (husk: prisene reduseres når vi øker skattene), og som så progressivt øker med verdien av boligen. På den måten så betaler de med de dyreste boligene mer og subsidierer indirekte førstegangskjøperne og de som greier seg med en grei treroms.

En slik skattereform vil ha flere positive konsekvenser. For det første vil det redusere boligprisene. For det andre vil det fjerne subsidieringen av velbemidledes privatøkonomi. For det tredje vil det fordele kjøpekraft over fra dem som i dag har til de som ikke har.