Svar på kritikken i surrogati-debatten

Leserinnlegg i Morgenbladet 15. februar 2013 som svar på kritikken som kom i kjølvannet av «Et kjølig blikk på surrogati», skrevet sammen med Per Anders Torvik Langerød.

Surrogati-industrien er ingen vanlig industri. I India jobber surrogatmødrene under til tider svært dårhge forhold til altfor lav betaling. Å være surrogatmor er knyttet til helsefarer, både på kort og lang sikt. Tjenesten som selges er i tillegg en svært intim del av kvinnens kropp, og produktet som leveres er et nyfødt barn. Hvordan kan man mene at slikt bør tillates? Vårt ønske om legalisering skyldes at vi mener både surrogatmoren og bestiller-foreldrene kommer bedre ut av å gjennomføre surrogati enn de ville dersom muligheten ikke var der.

Problemet med et forbud er at når vi blokkerer en utvei som mange vurderer som den beste tilgjengelige, tvinger vi folk til å velge noe som er enda verre.

Dersom surrogati blir forbudt, også i de landene som i dag tillater det, hva velger en som ville valgt å bli surrogatmor da? Vi mener også at de potensielle ulempene for barnet ikke er vesentlig større enn for barn født på andre måter. I det minste skal det godt gjøres å argumentere for at ulempene er så store at barna ikke bør bli født. At et par kjærlige foreldre og deres potensielle barn ikke får muligheten til å forenes, er en annen nedsideved forbudet.

Dette betyr at bevisbyrden ligger på de som ønsker forbud.

Det er umulig å besvare alle innvendingene til våre motdebattanter i et kort innlegg, men vi har tatt for oss de vi anser som de beste. Heldigvis har vi felles grunn å støtte oss til. For det første ønsker både vi og våre motdebattanter at kvinnene og barna skal ha det så bra som muhg. Det gjør at vi ser kampen mot fattigdom, og det å gi kvinner utdannelse og mulighet til å komme seg på arbeidsmarkedet, som de viktigste verktøyene for kvinnelig frigjøring.

Et annet viktig verktøy er muligheten til å organisere seg og kjempe for sine rettigheter. Slik som kvinnene på fyrstikkfabrikken i Kristiania i 1889 kjempet for «en lønn å leve av og en jobb å leve med» (Ingvild Reymert, Morgenbladet 8. februar), bør kvinnene som jobber i surrogatiindustrien få muligheten til å organisere seg. Men surrogati er ikke et hinder for disse tiltakene, slik våre motdebattanter later til å tro.

Skyldes vårt positive syn på legalisering en misforstått og naiv frihetsforståelse? Reymert mener det. Hun beskylder oss for å adoptere «høyresidas forståelse av frihet» og spør: «Hvilket valg har en fattig indisk kvinne som ikke har nok mat til å fø familien sin, og den eneste muligheten til å skaffe penger er å selge sin egen kropp?» La det være sagt at vi er fullstendig enig med Reymert i at den skisserte situasjonen på ingen måte er optimal, og at denne kvinnen langt fra har hke stor frihet som for eksempel vi har. Det vi derimot har problemer med å forstå er hvordan Reymert mener et forbud vil frigjøre en kvinne i denne situasjonen.

Til slutt er det verdt å nevne, som representantene fra KrFu (8. februar, morgenbladet.no) minner om, at det er en rekke vanskelige juridiske problemstillinger knyttet til en slik transaksjon.

Bør kjøper kunne avbryte kontrakten og be om abort? Og motsatt, kan kjøper tvinge surrogatmoren til å fullføre graviditeten og fødselen mot hennes vilje? Vi hevder ikke at vi har fasiten på disse spørsmålene. De vanskelige juridiske utfordringene ved en legalisering må tas på alvor og avklares. Men vi må samtidig huske på at et forbud trolig er et mye dårligere alternativ for alle parter. Å frata en kvinne det hun anser som den beste tilgjengelige muligheten, vil sjelden være til hjelp.