Kjølig blikk på surrogati

Konklusjonen er klar: Forbudet mot surrogati må oppheves.

Kronikk i Morgenbladet 18. januar 2013, skrevet sammen med Per Anders Torvik Langerød.

Surrogatidebatten er en ømtålig debatt som omfatter mange etiske og politiske problemstillinger. Dessverre er debatten om temaet preget av en manglende vilje til å diskutere de prinsippielle sidene ved saken. Når vi anlegger et kjølig blikk er konklusjonen klar: Forbudet mot surrogati må oppheves.

Til tross for at surrogati kan virke fremmed og skummelt, bør bevisbyrden ligge hos de som ønsker forbud. Surrogati er en handel hvor en kvinne bærer frem et barn for noen andre mot betaling. Som andre markedstransaksjoner oppstår surrogati fordi to mennesker anser at de begge tjener på handelen. Det ligger i handelens natur at begge parter anser handelen som bedre enn alternativet.

En merkelig posisjon i debatten må tas opp før vi kan gå videre. Flere har tatt til orde for at vi må tillate ikke-kommersiell, altruistisk surrogati. Flere av disse ser ut til å tillegge surrogatmorens intensjoner en moralsk vekt, og vi finner det samme argumentet igjen når det kommer til organdonasjoner eller det å gi blod. Men som moralfilosofen Adam Smith påpekte allerede på slutten av 1700-tallet er det ikke bakerens altruistiske motiver som skaffer deg brød, men derimot hans egeninteresse for å livnære seg selv. Om vi overlever ved at noen donerer en nyre, er det ingen grunn til å bry seg om donoren ble motivert av altruisme eller egeninteresse. Det samme bør gjelde for surrogati.

Anne Holt er en av de som har tatt til orde for å tillate altruistisk surrogati, uten å åpne opp for den kommersielle varianten. Hennes begrunnelse er at kommersiell surrogati åpner opp for «utnyttelse av fattige kvinner». Heller ikke dette argumentet er godt. En måte å forstå argumentet på er følgende: Hadde kvinnen hatt andre valg, ville hun ikke sett seg nødt til å tilby surrogati. Siden vi ikke ønsker at kvinner skal gjøre ting de absolutt ikke vil kun fordi fattigdom tvinger dem til det, følger konklusjonen at handlingen derfor bør forbys.

Det er ingen tvil om at mange mennesker drives til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort, av økonomisk nød. Dette gjelder også i lovlig lønnsarbeid hvor man selger sin tid og sin arbeidskraft i en periode hver dag til en arbeidsgiver, og gjør ting man ikke ville gjort hvis man ikke fikk penger for det. Den store majoritet går på jobb av økonomisk nødvendighet. Holt må altså mene noe annet med «utnyttelse av fattige kvinner » enn at man må arbeide for å overleve – for da er det svært mange yrker en måtte se seg nødt til å forby.

Men hva hvis kvinnen ikke har noen andre valg enn å tilby utleie av sin livmor for å livnære seg og sin familie? Er ikke det så forkastelig at hun bør spares for å gjennomgå transaksjonen? Det er vanskelig å være uenig i at det er negativt om noen må gjøre ting de absolutt ikke vil, av ren nød. Men det gjør ikke forbud til noe egnet virkemiddel for å bedre kvinnens situasjon. Om surrogati er den siste muligheten en kvinne har for å overleve, er det en svært dårlig løsning å nekte henne denne muligheten.

For å redusere sannsynligheten for at noen velger å gjøre noe de ikke ønsker å gjøre, på grunn av overlevelse finnes det to mer hensiktsmessige virkemidler.

Det første er å gi alle et alternativ til markedet gjennom et sosialt sikkerhetsnett som sikrer at ingen trenger å fornedre seg for å overleve. Det andre er å begrense de økonomiske ulikhetene. Det er kun med store økonomiske ulikheter og billig arbeidskraft at noen kan ta seg råd til å ha et tjenerskap og tilby jobber som oppfattes som meningsløse eller dypt krenkende.

Den eventuelle svake økonomiske situasjonen kvinner som tilbyr surrogati befinner seg i, er altså ikke et argument for et forbud, men et argument for en skandinavisk velferdsstat.

Men det er vel noen ting som ikke bør selges? Mange har en følelse av at nære ting, som vennskap, sex eller leie av ens livmor, ikke bør være til salgs. Vi må innrømme at dette er en følelse også vi har delt og til dels fortsatt deler. Men følelser som har negative konsekvenser, og ikke kan grunngis, bør forlates til fordel for mer forsvarlige posisjoner.

Det er vanskelig, om ikke umulig, å si noe klart om hvor grensen bør gå for hva som er en for intim del av en relasjon eller kroppen til at den bør kunne selges.

Forskjellen mellom å selge sin kognitive kapasitet i konsulentbransjen, sine ikke-intime kroppsdeler ved gruvearbeid og å leie ut sin livmor, er ulik bruk av ulike deler av kroppen. Det er likevel vanskeligere å se hvorfor denne forskjellen bør ha større moralske implikasjoner enn forskjellen mellom en foreleser på universitetet og en fysioterapeut. Ulike mennesker har ulike meninger om hvilke deler av kroppen sin de absolutt ikke ønsker å selge. At mange ikke kunne tenke seg en slitsom jobb på oljeplattform eller ha en trøtt kontorjobb, er ikke et argument for å forby jobbene.

Det er ikke til å stikke under en stol at surrogati skiller seg fra andre yrker. Det er for det første vanskelig, om ikke umulig, å ha normale arbeidsbetingelser. Det er vanskelig å forutsi hvilken tilknytning en vil få til barnet en bærer frem. Det er også en risiko forbundet med yrkesutøvelsen. Det å gå gjennom en graviditet er preget av en rekke risikoelementer, og i verste fall kan det ende med døden. Men også her veier innvendingene i vår oppfatning tyngre enn argumentene for.

For det første finnes det en rekke risikofylte yrker vi tillater, og økt risLko bør heller kompenseres med høyere lønn og anstendige arbeidsforhold. For det andre må en spørre seg hvorvidt forbud vil fa bukt med de negative konsekvensene knyttet til arbeidet. Risikoelementene knyttet til surrogati bør antas å være verre i et svart marked enn i et regulert marked. For det tredje er det ikke nok å vise at det er risiko forbundet med yrkes utøvelsen. En må samtidig argumentere overbevisende for at kvinnene som inngår i transaksjonen, ikke er i stand til å veie disse risikoene opp mot den gevinsten de åpenbart mener at de får ved å inngå i transaksjonen.

Om ikke det å inngå i surrogati i seg selv betyr at du ikke er ved dine fulle fem, er det vanskelig å forankre et slikt prinsipp. Og dette er i seg selv sirkulært.

Noen går så langt som å hevde at surrogati er menneskekjøp, og dette argumentet knyttes ofte til at det er kvinnens kropp en etter sigende skaffer seg eierskap over. Men dette er basert på en fantasifull strekning av begrepene «menneskehandel» og «kvinnens kropp». Å selge sin kropp er til en viss grad et element ved alle arbeids markedsrelasjoner.

Når du selger din tid og din arbeidskraft, selger du råderetten over en begrenset del av kroppen din og dens funksjoner til en arbeidsgiver. Så lenge surrogatkontrakten ikke muliggjørt at kjøper kan gjøre hva den vil med kvinnens kropp eller selge denne videre, er det absurd å sammenligne en slik transaksjon med menneskehandel i negativ forstand.

De siste femti årenes utvikling på likestillings feltet og i kvinnekampen har i stor grad handlet om kvinners rett til å bestemme over egen kropp og kvinners tilgang til markedet. Å ville beskytte kvinner mot å ta egne beslutninger i spørsmål som surrogati står i sterk kontrast til denne frigjøringskampen.

Som vist i denne kronikken gir ikke argumentene som ofte føres i forbudets navn, den konklusjonen forbudsforkjempere ser ut til å anta. Det er på tide å tillate surrogati.

Advertisements

2 Comments

Filed under bioetikk, etikk, politisk teori, surrogati

2 responses to “Kjølig blikk på surrogati

  1. Pingback: Svar på kritikken i surrogati-debatten | Aksel Braanen Sterri

  2. Pingback: Surrogati: Tåkeprat om varmt og kaldt | Aksel Braanen Sterri

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s