Blogginnlegg på progressiv.no 24. februar 2012.
Den europeiske sentralbanksjefen, Mario Draghi, kom med følgende bombe i et intervju med The Wall Street Journal i dag, fredag 24. februar, dels gjengitt på E24: «Europas velferdsmodell er gone». Vi må kutte i de sjenerøse velferdsordningene og fjerne arbeidstakernes rettigheter for å få et mer fleksibelt og incentivdrevet arbeidsmarked. Bakgrunnen er stadig økende arbeidsledighet blant unge, for høye offentlige kostnader, og en forventet mismatch mellom antall i arbeid og antallet utenfor som følge av en aldrende befolkning. Er det bare å starte å kutte?
Her ser vi behovet for kunnskap om de ulike velferdsmodellene som jeg allerede har vært inne på tidligere (1, 2). For det er den konservative eller den kontinentale velferdsmodellen som er under angrep fra ESB-sjefen. Det som kjennetegner denne er et skille mellom outsiders og insiders og en sterk patriarkalsk innretning av velferdsordningene. Velferdsrettighetene har vært rettet mot de som er innenfor arbeidslivet, og i større grad enn i den nordiske eller sosialdemokratiske modellen, vært knyttet opp til opptjening under arbeid. Den har også vært styrt inn mot å beskytte the male breadwinner model, hvor det er mannen som er forventet å komme hjem med inntekten og kvinnen skal lage mat og passe barna. Dette er oppnådd gjennom at velferdsrettighetene knyttes til arbeid og til familien framfor individet. Det har gjort at totalen av overføringer ofte ble mindre hvis kvinnen forsøkte å jobbe.
En rekke fremragende velferdsstatsforskere som blant annet SIlja Hausermann, Bruno Palier ogGösta Esping-Andersen har fremhevet denne modellens manglende bærekraft. Dens rigiditet hindrer unge folk fra å komme inn i arbeidsmarkedet, dens feilslåtte familiepolitikk holder kvinner unna både arbeid og unna barnefødsler, to ting som gir mindre inntekter og større utgifter for staten.
Det disse forskerne anbefaler disse kontintentalstatene er å gå over til mer bærekraftige velferdsordninger, ikke ved å kutte, men å endre dem i tråd med endringene i familie- og arbeidslivsmønsteret. Høye kompetansekrav i arbeidslivet og at stadig flere velger å leve sine liv uten fast livsledsager utgjør nye sosiale risikoer for enkeltmennesker og nye utfordringer for statene.
De statene som blir utpeket som vinnere i denne litteraturen er de nordiske. Det er her det Helga Hernes kalte statsfeminismen har kommet lengst. Statene i Kontinental-Europa må lære av utviklingsvilligheten og kompromissviljen som har preget utviklingen i Norden. Når terrenget endres, må kartet vi navigerer etter følge etter. Reformene som kom på 1970-tallet og utover i Norge hvor kvinner fikk stadig flere rettigheter er et illustrerende eksempel på hvordan en tendens i retning mer rettferdighet også kan være økonomisk heldig. En kamp for mer stat gir også en mer fungerende og effektiv markedsøkonomi, ved at statens ordninger gir kvinner muligheten til å konkurrere på arbeidsmarkedet på lik linje med menn.
Det er ikke en tilfeldighet at yrkesdeltakelsen blant kvinner er 13 prosent høyere enn EU-gjennomsnittet. Dette skyldes både at omsorgsbyrden kvinner tradisjonelt har er blitt flyttet over til staten ved et omfattende barnehage- og eldreomsorgstilbud. Dette skaper også arbeidsplasser for kvinner og flytter slik arbeid fra den skjulte til den åpne økonomien. I stedet for at kvinner passer barn og eldre i hjemmet, så kan de gjøre det i ordnede former – om de ønsker å jobbe med akkurat det. Ordninger som foreldrepermisjon og barnetrygd gjør det mulig for kvinner å kombinere yrkeslivet med å få barn. Mens kvinner i de kontinentale landene velger yrkeslivet eller mammarollen og dermed verken har høy yrkesdeltakelse eller fødselsrate, er Norge topp fem i Europa når det kommer til den gjennomsnittlige fødselsraten.
Mario Draghi og den norske høyresidas løsninger er like forutsigbare. Kutt i velferdsordninger, gjør ordningene mer spissede (hvorfor akkurat ikke det er lurt har jeg skrevet om her og her) og gjør arbeidsmarkedet mindre regulert, er policy-forslagene som nevnes. Ingen av forslagene tar innover seg at sjenerøse velferdsordninger kombinert med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som gir folk kompetanse til å komme seg inn i arbeidesmarkedet faktisk er den løsningen som både historisk har vist seg å være bærekraftig og som fortsatt virker så godt i de skandinaviske landene. En grunnleggende innsikt er at folk har lyst til å arbeide. Sikrer vi ordnede forhold i arbeidsmarkedet, tåler både eldre å stå lenger i arbeid og flere kvinner vil delta. Dette er – tilfeldig eller ikke tilfeldig – også tilfelle i Norge. Kanskje er framtidas velferdsstat større, og ikke mindre, enn i dag?
Aksel Braanen Sterri 