Leserinnlegg i Dagens Næringsliv 16. august 2010 om høyere utdanning.
Anna Werenskjold begrenser i en kommentar 12. august den politiske debatten om høyere utdannelse til et spørsmål om skolepenger eller nedskalering.
Det ser ikke lyst ut for hverken det norske kunnskapssamfunnet, nåværende studenter eller potensielle søkere til norske utdanningsinstitusjoner. Men årsaken ligger ikke først og fremst i manglende midler, men i det eksisterende systemet som trekker universitetene i retning av forskning fremfor utdannelse.
Som Tora Aasland minner sektoren om til stadighet, følger ansvar med frihet. Universitetene har i dag mulighet til å bestemme både antallet studenter de ønsker å utdanne og hva de vil prioritere å forske på. Og mer penger har de aldri hatt. Så hvorfor sliter de?
Det er sterke incentiver i det eksisterende finansieringssystemet som gjør det attraktivt for norske universiteter å konkurrere om midler i både nasjonale og europeiske konkurranser.
Den beste forskningen vinner, og de beste forskningsmiljøene har mulighet til å tiltrekke seg enorme pengesummer, mens de mindre attraktive sakker akterut. Nasjonale prioriteringer blir her en salderingspost.
Incentivene er i dette systemet styrt vekk fra utdannelse og vekk fra universitetets nasjonale ansvar mens pengene ligger i fremragende forskning, som nå er universitetenes sentrale målsetning.
Skal dette endres er det ikke nok for Aasland å spille ballen tilbake til universitetene når de ber om mer midler, men anerkjenne det reelle systemiske problemet.