Tilbake til sosialdemokratiet

Arbeiderpartiets velferdspolitikk er i dag rettet mot den hvite middelklassen, på bekostning av de svakeste. Partiet trenger en ny positiv velferdspolitikk.

Kronikk i VG 28. april 2014 i anledning lansering av boka Tilbake til politikken.

Arbeiderpartiet skal fortsatt være «en drivkraft for rettferdighet og fellesskap» kunne Jens Stoltenberg fortelle på valgvaken i 2013, da Arbeiderpartiet ikke greide å stå imot et Høyre som gikk opp med ti prosentpoeng.

Men i perioden partiet har hatt makta har barnefattigdommen økt. Man regner med at mellom 70 og 100000 barn lever i fattigdom. Samtidig er folks møte med velferdsstatens mottakerapparat blitt mindre gjestmildt. Over en halv million opplever at de blir møtt med mangel på respekt i møte med NAV.

Arbeiderpartiet har også stått i spissen for en pensjonsreform som sikrer at de med lave inntekter og dermed lav forventet levealder betaler pensjonen til de med høyere inntekter og høyere forentet levealder.

Ved å sette arbeidslinja i forsetet har velferdsstaten, kronjuvelen i det sosialdemokratiske prosjektet, blitt likere den fattighjelpen den var ment å erstatte.

Mer til middelklassen

Hvordan har partiet havnet her? I boken «Tilbake til politikken» argumenterer jeg for at det er et resultat av manglende ideologisk tenkning. Uten en forståelse av egne verdier og idealer, så har man intent kompass å styre etter. Man har ingen retningsgivende visjoner. Da blir det pragmatikken og det som passer de flytende velgergrupper som blir styrende. Og hvem er mer flytende enn den velbemidlede middelklassen?

Siden Gro Harlem Brundtland innførte arbeidslinja i det politiske vokabularet i 1992, har Arbeiderpartiet stått i spissen for en velferdspolitikk som har vært giret inn på å gjøre livet behagelig for den hvite middelklassen i offentlig sektor.

Utvidet tilgang til subsidierte barnehager og stadig lenger foreldrepermisjon har uten tvil vært store og viktige velferdsreformer, som Arbeiderpartiet og SV med god grunn kan være stolt av. Men det har gått hånd i hånd med en innstramming av ytelsene til de som står svakest.

Innstramming og mistillit

Arbeiderpartiet har siden 1996 gått i front for å stramme inn barnetrygden. Fordelingsutvalget regnet i 2009 med at om man hadde justert barnetrygden i tråd med folketrygdens grunnbeløp ville så mange som 45 000 fått sin inntekt hevet over fattigdomsgrensen. Det ville innebære å gi barneforeldre 1500, framfor dagens 970 kroner. Likevel fortsetter partiet sitt arbeid for å stramme den ytterligere inn.

De som går på ulike stønader møter stadig mer mistillit. Nye rapporteringskrav stilles til brukere som allerede er i en vanskelig situasjon. Mer skjønn overlates til NAV. De kan nå tilbakeholde penger om de som skal få hjelp ikke gjør de tilstrekkelige grep for å hjelpe seg selv, etter NAVs egen vurdering. Grunntanken er at selvhjelp må motiveres med pisk.

På kort sikt har arbeidslinja vært en kilde til fattigdom og maktesløshet for den enkelte mottaker. På lang sikt kan den imidlertid undergrave fundamentet velferdsstaten står på.

Lua i hånda

Velferdsstaten har nemlig ikke bare handlet om økonomi, men også om å flytte makta til borgerne, fra en stat med mulighet for vilkårlig maktutøvelse. Rettighetsfesting av trygda har muliggjort at den enkelte ikke trenger å stå med «lua i hånda», slik Einar Gerhardsen formulerte det.

Nå ser Arbeiderpartiet ut til å mene at NAV er en opplæringsanstalt og velferdssystemet er en formyndersk ordning som i stadig større grad skal detaljstyre hva folk skal få av goder.

Samtidig som tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tok til orde for å fjerne barnetillegget i uføretrygden, leverte Hadia Tajik et debattnotat om Arbeiderpartiets velferdspolitikk. Hun foreslo ikke ikke mer penger til mor for å få bukt med fattigdommen. Tvert imot skulle kontantoverføringene reduseres til fordel for kommunale, målrettede tjenester mot barn fra de samme familiene som får støtten kuttet.

Framfor å gi folk ressurser til å greie sine egne liv, foreslår Tajik at alle som er i kontakt med NAV om egen økonomisk situasjon må ha en samtale om «barnas liv, barnas kosthold og deltakelse i sosialt liv og fritid.» For de som ikke greier å skaffe seg arbeid selv, kan vel heller ikke være foreldre.

En positiv arbeidslinje

Det er klart at arbeid for mange er en sentral del av et godt liv. Å sikre arbeid til alle bør fortsatt være prioritet nummer en for Arbeiderpartiet. Det er imidlertid på tide at Arbeiderpartiet tar et nytt blikk på den arbeidslinja de innførte for å oppnå det.

Framfor en negativ arbeidslinje drevet av mistillit, bør de som er utenfor arbeid møte positive tiltak. Et eksempel er mindre skatt for de med lave inntekter. Et annet er å slutte å avkorte sosialhjelpen og bostøtta mot økt inntekt. Det skaper fattigdomsfeller. Om nødvendig er et tredje tiltak er arbeidsbetingede stønader, som går til de med lavere inntekter.

Et ytterligere tiltak som vil hjelpe situasjonen for mange, er å øke barnetrygden. Det å gi folk tillit og ressurser til å håndtere egne liv har vært en sosialdemokratisk suksessoppskrift. Det bør det fortsatt være.

Advertisements

Leave a comment

Filed under sosialdemokrati, Tilbake til politikken, velferdsstat

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s