Private skoler

Arbeiderpartiet bør omfavne valgfrihet og private alternativer i skolen.

Kronikk i Vårt Land 29. april 2014 i forbindelse med lansering av boka Tilbake til politikken.

Arbeiderpartiet med Trond Giske i spissen fører en knallhard linje mot Høyres forsøk på å slippe opp for private skoler. Etter sigende vil økt valgfrihet i skolen skape økte forskjeller mellom folk, det vil rasere felles-skolen og gi et dårligere tilbud til de som trenger det mest.

Det er imidlertid lite som tyder på at Arbeiderpartiets skremmebilde holder vann. Snarere bør valgfrihet og aksept for private alternativer i skolen være en del av sosialdemokratisk politikk i det tjueførste århundre.

I boka Tilbake til politikken argumenterer jeg for at Arbeiderpartiet bør lytte til sin tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, som i selvbiografien sin skriver: «Valgfriheten måtte også være et sosialdemokratisk anliggende.»

Ap og maktfordeling. Historisk har Arbeiderpartiet hatt som misjon å frigjøre folk fra tvingende maktstrukturer. Derfor har man jobbet for stemmerett for alle, slik at alle skulle ha medbestemmelse i de felles avgjørelser som berørte en selv. Derfor arbeidet man for bedre vern for arbeidere, slik at arbeiderne sto sterkere i møte med arbeidsgiver. Derfor fikk man rettighetsfestet trygd og pensjon. Da slapp man å stå med «lua i hånda» i møte med byråkratene i den gryende velferdsstaten.

Valgfrihet er en sentral del av denne frigjøringen. I helsevesenet kan du utøve selvbestemmelse ved å velge den fastlegen som gir deg den beste behandlingen. Da sipper du å bli behandlet av en lege som ikke tar deg på alvor.

I skolepolitikken har imidlertid ikke Arbeiderpartiet tatt konsekvensen av egen ideologi. Her må den enkelte i mange kommuner ta til takke med den skolen man blir plassert på. Det er ikke holdbart.

Vi vet at mange elever sliter i den norske skolen. 1 av 5 elever skårer så dårlig i matematikk, norsk og naturfag at de ikke kan bruke kunnskapen i de mest banale situasjoner. 4 av 10 elever fullfører ikke videregående innen fem år.

Skolen passer ikke alle. Også på andre siden av skalaen har vi utfordringer. Få elever gjør det skarpt på internasjonale tester, og mange ressurssterke elever sier de ikke møter utfordringer nok. Dette er alle indikasjoner på at den norske «fellesskolen» ikke passer for alle.

Skolen kan bli bedre tilpasset den enkelte om vi tillater valg. Det å kunne velge skole gir elevene og deres foreldre muligheten til å velge den skolen som behandler dem på best måte. Det tvinger imidlertid også skolen til å bli mer lydhør overfor elever og foreldre. For uten elever mister de finansieringen.

Rom for politikk. Det betyr ikke at det er uproblematisk å tillate mer valgfrihet i skolen. Også samfunnet i stort har et ansvar overfor den enkelte elev. Derfor må politikken sette noen overordnede begrensninger på hva en skole kan og skal lære den oppvoksende generasjon. Det har vi i dag.

Det er også nødvendig at myndighetene styrker de svakeste, som potensielt vil være mindre flittige til å benytte seg av muligheten. For eksempel kan det være ønskelig å finansiere skolene per elev, og knytte en større mengde penger til de elevene som er minoritetsspråklige eller kommer fra hjem med lave inntekter. Det vil sikre at skolene ikke forsøker å spare kostnader ved kun å tiltrekke seg de antatt beste elevene.

For at elever og foreldre skal kunne ta fornuftige valg, er det også nødvendig å teste skolene på et bredere sett av indikatorer og spre den informasjonen til foreldre og elever.

Edruelig. Også fellesskolens idealer kan oppnås bedre med valgfrihet. Siden nærområdet mange steder er svært ensartet, gjør det at dagens nærskolemodell reflekter det. Mangfoldet i skolen kan derfor bli bedre sikret med mer valgfrihet enn at elever låses til nærskolen sin.

Skal Arbeiderpartiet evne å tiltrekke nye velgergrupper, er det nødt til å ta et edruelig blikk på noen av sine hellige kuer.

Det å tillate mer valgfrihet i skolen sitter langt inne. Det er imidlertid god sosialdemokratisk politikk.