Feig boligpolitikk

Grunnet feige politikere sliter norske studenter med å kjøpe seg bolig, mener tidligere studentpolitiker og forfatter av nylanserte «Tilbake til politikken», Aksel Braanen Sterri.

Kronikk i Universitas 30. april 2014.

Hva har Dalai Lama og boligpolitikken til felles? Det finnes ingen andre områder i politikken hvor det er så stor avstand mellom hva eksperter og uavhengige observatører foreslår, og hva politikerne gjør.

Den oppgitte årsaken til at det gjøres så lite med boligpolitikken her til lands, er at det er politisk umulig å gjøre noe med den. Dette er imidlertid et postulat fra feige politikere, ingen naturlov.

Nå som Arbeiderpartiet befinner seg i opposisjon og en ny leder skal på plass, er det imidlertid rom for å konstruere en sosialdemokratisk boligpolitikk. I boka «Tilbake til politikken» tar jeg til orde for en politikk som demper boligprisveksten, hjelper vanlige folk og studenter med å skaffe seg bolig og slutter å subsidiere folk med de største inntektene og de største boligene.

Fakta er klare: Siden forrige boligkrise slapp taket i 1992, har prisene firedoblet seg. I tettbygde strøk har prisene steget enda mer, noe studenter kjenner på leie- og kjøpsprisen. Anerkjente økonomer advarer mot en norsk boligboble.

Man skulle kanskje tro at Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet var på ballen. Tross alt har trygg økonomisk styring vært kjernen i partiets prosjekt. Det er de imidlertid ikke.

Snarere bidrar politikken som en gang var ment for å hjelpe vanlige folk og studenter med å skaffe seg bolig, til at de rike får mer. Årlig utgjør boligsubsidiene 55 milliarder kroner. Til sammenlikning bruker vi sju millioner kroner på boligpolitiske tiltak til de med lave inntekter, som for eksempel bostøtten.

Hvem boligsubsidiene går til, er ingen hemmelighet i politiske kretser. Boligmeldingen, som kom i 2013, slår fast at «den samla skattefavoriseringa av bustader er først og fremst til gagn for høginntektsgruppene». Subsidiene bidrar til å presse opp prisene og gjør oss mer sårbare for svingninger i økonomien.

Vi har farlig høye boligpriser, som opprettholdes av en politikk politikerne er for feige til å endre.

Redselen for boligeiernes dom er forståelig, men hvis Arbeiderpartiet ikke tør å gjøre det som er rett, fordi de er redde for å gjøre noe som er upopulært hos velgerne, er partiet ferdig med å være en skapende kraft i det norske samfunnet. Å være et politisk parti handler om å være lydhør for det folket mener. Men det innebærer også å ta lederskap og ansvar.

Det finnes heldigvis ingen bevis på at en progressiv boligpolitikk vil føre til velgerflukt, og ny forskning tilsier at det kan være mulighet for å få med velgerne på laget om Arbeiderpartiet evner å utvikle en helhetlig sosialdemokratisk boligpolitikk i tråd med eget verdigrunnlag.

Det er flere grunner til at Arbeiderpartiet er nødt til å gå foran. For det første er Ap det eneste partiet med størrelsen og troverdigheten til å ta radikale grep. Pensjonsreformen, røykeloven i 1988 og handlingsregelen er alle eksempler på det. For det andre kan man ikke la politikken styres av velgernes oppfatninger i enhver sak. Det vil skape inkonsekvent politikk. Men viktigere: Siden velgerne bruker dagens situasjon og partienes politikk som rettesnor for hva de selv mener, er det å la politikken speile velgerne logisk uholdbart.

Flere studier viser at partitilhørighet ofte kommer forut for folks standpunkter i de enkelte saker. Velgerne har en konservativ slagside som progressive politikere er nødt til å overkomme.

Det er de overordnede målene som må styre politikken, ikke det enkelte standpunktets popularitet. Hvis Arbeiderpartiet klarer å kommunisere hvilke mål og verdier de styrer etter, og hvorfor en ny boligpolitikk er nødvendig, er det grunn til å tro at velgerne vil slutte opp om denne.

Det er uten tvil fordeler med en viss subsidie av boliger, slik at blant annet unge folk kan komme seg inn på boligmarkedet. Det er derimot intet poeng å gi lånesubsidier til de som allerede har mye. Et enkelt grep må derfor være å sette et tak på hvor høye lån som skal gi fradrag. Om taket settes på én million kroner, vil det gi mange førstegangskjøpere, som har store studielån og liten egenkapital, en liten hjelp, uten at rike villaeiere får fradrag på den niende millionen.

Det er imidlertid ikke nok. I dag regnes knapt bolig som formue. Likningsverdien settes for lavt, og i motsetning til andre land har Norge ingen nasjonal eiendomsskatt. En effektiv måte å dempe prispresset i boligmarkedet, samtidig som ulikhetene i økonomien reduseres, er å innføre en progressiv eiendomsskatt.

Norge trenger et offensivt og progressivt Arbeiderparti, som tør å la de overordna mål styre i boligpolitikken. På lang sikt er det uholdbart å ture fram med å dilte etter den velbemidla middelklassen.

Advertisements

1 Comment

Filed under økonomi, bolig, sosialdemokrati, Tilbake til politikken, velferdsstat

One response to “Feig boligpolitikk

  1. Ron

    Det er interessante opplysninger du kommer med her. Ja, man kan spørre seg om man ikke burde legge om boligpolitikken slik at det blir enklere for førstegangsetablerere og vanskligstilte. 55 milliarder vs 7 millioner til bostøtte virker ikke å være et rettferdig forhold. Innholdet i bloggen var tankevekkende, takk! Selv er jeg sosialdemokrat og vil nok være det til jeg dør. En av gerhardsene skrev i Dagsavisa at det ikke var velgerne som hadde forlatt partiet, men partiet som hadde forlatt velgerne. Det tror jeg det ermye sant i. Ap trenger å finne tilbake til sine sosialdemokratiske røtter.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s