Venstre-politikeren Sveinung Rotevatn rydder bordet for forbud og tvang. Forfriskende stemme med begrenset substans.
Bokanmeldelse i Dagbladet 2. mai 2014 av Liberalisme på norsk av Sveinung Rotevatn, Civita 2014.
Stortingsrepresentant Sveinung Rotevatns bok om liberalisme er forfriskende klar og god lesning fra en politiker. Framfor den sedvanlige personlige biografien fra pensjonerte politikere, er «Liberalisme på norsk» en skarp, politisk bok fra en politiker med mange år foran seg.
Rotevatn leverer et emosjonelt forsvar for en mer ideologisk begrunnet politikkutforming. Det er sårt trengt i norsk politisk debatt. Det blir imidlertid for lett til å virkelig kunne overbevise.
Organsalg og republikk
På knappe hundre sider kommer Rotevatn med klare råd til ny politikkutforming. Ut fra noen grunnleggende prinsipper om retten til eget liv, utledes en hel rekke politiske implikasjoner.
Stat og kirke må skilles, monarkiet må avskaffes, surrogati og sexkjøp må tillates, aktiv dødshjelp likeså, narkotika må legaliseres. Overvåkning må vekk og informasjon om borgerne kan ikke lagres.
Bråkjekk stil
Bokas sterke side er dens klare meninger, klare språk og at den er rett på sak. Rotevatn er verken redd for å snakke imot eget eller andre partier. Her får både hans partileder Trine Skei Grande og statsminister Erna Solberg passet påskrevet.
Bokas bråkjekke tone er imidlertid også dens største svakhet. Det liberale paradigme muliggjør de skråsikre konklusjonene. Men det ideologiske grunnlaget forsvares aldri, forskning og statistikk presenteres ikke på en grundig måte, og motstanderns beste argumenter blir ikke presentert. Vi må stole på Rotevatns autoritet eller egen magefølelse i vurderingen av tiltakene som blir presentert. Det er derfor en fare for at Rotevatns bok blir mer av en tale til meningheten framfor et tungt innlegg i den politiske debatten.
Hvor stopper friheten?
Bokas største svakhet er den manglende drøftingen av hvilke skader som er store nok til å legitimere statlig inngrep. Rotevatns utgangspunkt er fornuftig. Du bør være fri til å gjøre det du ønsker med mindre du skader andre. Men hva er stor nok skade? På klimaområdet tar Rotevatn på alvor de negative konsekvensene av den enkeltes frie handlinger. Det gir dermed grunn for statlig intervensjon. Her vil Rotevatn finne flere venner i SV enn på borgerlig side.
På nært sagt alle andre områder har han imidlertid et nærmest religiøst forhold til den enkeltes selvbestemmelse over egen kropp og eiendom, uten tanke på de negative konsekvensene som måtte følge av det. Det begrunner avkriminalisering av narkotika, en fjerning av forbudet mot surrogati, og det å åpne for fri handel og fri innvandring. Av uavklarte grunner vil Rotevatn imidlertid ikke helt godta sin egen liberalisme. For om den enkelte skal bestemme selv, hvorfor avkriminalisere, og ikke fullstendig legalisere alle rusmidler?
Rotevatn er definitivt en progressiv stemme i norsk politisk debatt. Han avfeier alle argumenter om ting bør være som de er fordi de er slik, eller at «det er for tidleg for denne debatten». Det er friskt og engasjerende.
Men skal det overbevise konservative meningsmotstandere, må det sterkere lut til enn det Rotevatn leverer i denne boka.
Aksel Braanen Sterri 