Frihetsvisjonen

Skal Ap ta makten tilbake, må det samle folk rundt en felles visjon om å gi folk ressurser og spillerom til å leve sine egne liv.

Kronikk i Dagens Næringsliv 15. august 2014 i serien «Hva bør Støre gjøre?».

Jonas Gahr Støre har overtatt et parti som har ett stort fortrinn. Det er vant til å ha og søke makt. Det kommer ikke Støre til å endre på, og det bør han heller ikke. Det er gjennom makt man får gjennomslag for sine standpunkter.

Politikk handler imidlertid ikke bare om makt. Det handler om å gi folk en bedre hverdag og engasjere folk i de kollektive avgjørelser. Det er på disse områdene Støre bør gjøre Arbeiderpartiet bedre.

Mangelfull politikk.

Det er fortsatt mye som mangler i Arbeiderpartiets politikk. Partiet har i en årrekke ført en boligpolitikk som presser opp prisene i boligmarkedet, noe som gjør at unge folk tar opp faretruende høy gjeld, mens leiemarkedet forfaller.

Samtidig har Arbeiderpartiet stått i spissen for å lage et pensjonssystem som går utover arbeidslivets slitere, deltids­arbeid og lave inntekter. Både pensjons- og boligpolitikken bidrar til å forsterke ­økonomiske ulikheter.

Aps frieri til den øvre middelklassen har gått hånd i hånd med en formyndersk dreining i partiets politikk. Arbeidslinjen har fått prege utformingen av velferdssystemet de siste 20 årene. Det har gått utover folks verdighet og eierskap over eget liv. En halv million mennesker føler at de ikke blir møtt med respekt i møte med Nav.

Politikken både overfor røykere og sexarbeidere har til felles at den er vedtatt i strid med deres ønsker og interesser. De som taper er de som skal hjelpes.

Nødvendighetens politikk.

Årsaken til Arbeiderpartiets manglende oppgjør med en del av sin gamle politikk, skyldes ikke bare skylapper, eller at partiets lederskap er forledet av nyliberal ideologi.

Hovedårsaken ligger i det vi kan kalle nødvendighetens ­politikk, tanken om at man ikke hadde et valg. De negative konsekvensene av dagens ­politikk har vært nødvendige ofre for at Arbeiderpartiet kunne holde seg ved makten.

For det første er Arbeider­partiet nødt til å blidgjøre folk med et økende sprik av interesser, virkelighetsoppfatninger og fellesskap. Den gamle arbeider­klassen er ikke lenger nok til å holde partiet ved makten, hvis den noen gang var det. For det andre står kampen om de flytende velgergrupper i all hovedsak mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Der har de fleste det godt med den rådende politikken. De er ikke på Nav, de eier huset de bor i, de røyker ikke og pensjonen er ikke til å bekymre seg over.

Enhet i mangfoldet.

Politikk handler om kompromisser og makt, men det kan ikke være Støres eneste visjon for partiet. Heldigvis handler ikke det å inkludere ulike folk nødvendigvis om å fri til velgernes egeninteresse i enhver sak. Det handler om å demonstrere at vi har en overordnet felles ­interesse som er viktigere enn våre uenigheter.

Slik bønder, arbeiderklasse og middelklasse kunne finne sammen i partiet Venstre på slutten av 1800-tallet for å bekjempe embedsmennene og Kongens hegemoni, må Arbeider­partiet i dag ha som mål å samle et mangfold av folk rundt i alle fall én felles sak. Eller mer realistisk: En overordnet visjon.

Enkeltmennesket i sentrum.

Hvordan kan Støre i det enog­tyvende århundre samle folket bak Arbeiderpartiet? Jeg tror løsningen ligger i å sette enkeltmennesket i sentrum for partiets politikk. Mer konkret: Å bruke politikken til å gi alle mennesker ressursene og det spillerommet som er nødvendig for å mestre deres egne liv. Det er et mål som kan appellere like sterkt til alle, uavhengig av klasse­bakgrunn og yrke. Det betyr på ingen måte at alle trenger like mye støtte for å nå det målet. Noen må få mer enn andre for å oppnå nødvendige ressurser og spillerom.

Slik kan en politikk som tar vare på de svakeste gå hånd i hånd med et mål om friere ­spillerom. Om arbeiderne står sterkt i møte med arbeidsgiver kan man samtidig åpne for søndagsåpne butikker.

Demokratisk.

Å spikre en ny sosialdemokratisk visjon trenger ikke være et ­udemokratisk mål, hevet over enhver debatt. Snarere kan Støre ­invitere folk til en debatt om hva som trengs for at de skal få spillerom til å leve sine liv.

I en tid hvor elitene bestemmer mest, er det nødvendig at partiene makter å skape en høyere himmel, et felles prosjekt, som borgerne kan slutte opp om, ta del i og forme til sin egen hverdag.

En positiv visjon er det Arbeider­partiet trenger og som vil gjøre Støre til leder for det ubestridte folkepartiet.