Katastrofalt late pensumfetisjister

Karakterer hindrer studenter i å søke kunnskap for kunnskapens skyld og bør derfor avvikles.

Kronikk i Universitas 13. august 2014.

«Studentene er smartere enn før, men har googlet seg i hjel og har ingen originale tanker». En hyggelig velkomsthilsen til semesterstart fra professor Nina Witoszek i Aftenposten 16. juli i år.

Det var som å høre hennes kollega Bernt Hagtvet, som jevnlig langer ut mot dagens studenter. Dagens Næringsliv 16. april mente Hagtvets beskrivelse av studentene kan oppsummeres i tre ord: «katastrofalt late pensumfetisjister».

GENERASJON TANNLØS

Det er kanskje fristende å avfeie karakteristikkene av dagens studenter som overdrivelser og anekdotiske bevis. De kommer tross alt fra to aldrende professorer med sympati for de myke og mindre stringente deler av samfunnsvitenskapen.

Det er imidlertid ikke bare den eldre garde som reagerer. I Aftenposten, omtrent på denne tid i fjor, beskyldte sosiologen Gunnar Aakvaag studentene for å være lydige, autoritetstro og «intellektuelt tannløse».
Det er drøye påstander, men jeg tror de fleste studenter vil nikke gjenkjennende til essensen i beskrivelsene. I løpet av mine seks år som student og studenttillitsvalgt var brorparten av studentene mer opptatt av hva vi skulle prøves i på eksamen enn hvordan verden henger sammen og hva de kunne gjøre for å forandre den til det bedre.

NOSTALGISKE PROFESSORER

Det er mye som står på spill. Studentenes kritikk er nødvendig for å fornye både vitenskapen og formidlingen av den. Fraværet av kritikk hemmer derfor erkjennelsen.

Men for å kunne bøter på problemet må vi forstå årsaken. De nevnte universitetslærerne leter etter forklaringer i vår nære samtid, som google, internett, en lite intellektuell generasjon, mangel på studielån eller at vi har det for godt. Men alle disse forklaringene feiler, fordi de opererer med et premiss om at det faktisk var bedre før.

ALT VAR IKKE BEDRE FØR

Det premisset er galt. En god motgift mot nostalgisk historieforståelse er å gå til beskrivelser fra den tiden «alt var bra». Den selvbiografiske romanen Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel fra 1974 er en slik.
Den er skrevet av Robert Pirsig, en amerikansk universitetslærer med sitt virke i etterkrigstiden. På 1950-tallet, lenge før google, internett og vår generasjon var født, fant han studentene servile, instrumentelle i møte med kunnskap, ja lydige og intellektuellt tannløse.

Pirsig var for smart til å legge skylden på den oppvoksende generasjon. Han pekte heller på en bestanddel ved utdanningssystemet som fortsatt eksisterer i vår tid, og som bare får større rolle jo mer konkurranse det blir om plassen. For ham var det tydelig hvilken destruktiv rolle karakterene spilte.

DESTRUKTIVE KARAKTERER

Årsaken er åpenbar når man retter blikket mot den. Karakterer sender et tydelig signal: Du skal ikke søke kunnskap for kunnskapens skyld, men for å kunne gi det svaret som er korrekt når eksamensdagen kommer og læreren avslører fasit.

Det er derfor ikke grunn for Aakvaags overraskelse over at studentene setter ham på en pidestall framfor å rive ham ned. Han sitter jo med fasiten. Det er han som avgjør om studenten får innpass på neste steg i utdanningsløpet eller om arbeidsgiverne på de beste arbeidsplassene sier ja eller nei. Når systemet plasserer gevinsten i karakteren, er det ikke rart studenten etterstreber den.

Det virker ikke bare hemmende for studentens egen utvikling. Karakterer fungerer også som en unnskyldning for dårlige lærere. Når karakterene er målet, er det ingen grunn til å stille spørsmålstegn ved den informasjonen studentene får servert. Om den er sann eller vesentlig er ikke viktig. Den får sin eksistensberettigelse ved at den er gjenstand for test på eksamen.

KUNNSKAP SOM MÅL I SEG SELV

Når kunnskap derimot er et mål i seg selv øker det sannsynligheten for at studentene søker kunnskap utover det de blir presentert eller som er pensum. Det øker også sannsynligheten for intellektuelle nyvinninger og spennende faglige diskusjoner.

Et fritt og sannhetssøkende sinn respekterer ikke historisk konstruerte faggrenser. Kanskje leder det en sosiologistudent over til økonomi og biologi, eller en økonomistudent over i psykologien eller samfunnsgeografien. Framfor dagens toppstyrte forsøk på å skape tverrfaglige utdanninger, er det denne kunnskapsdrevne vandringen som virkelig gir innsikt på tvers av faggrenser.

Det kan kanskje virke drastisk å avvikle karakterer, ja nesten revolusjonært. Det sier imidlertid mer om hvor dypt overtroen sitter, enn om forslaget. Universitetslærerne ba om mindre tannløse forslag. Studenter, her har dere ett.

Advertisements

Leave a comment

Filed under leserinnlegg, utdanning og kunnskap

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s