Kvotering: Et tilbakeskritt for UiB

Studentpolitikerne fra Bergen som går imot kvotering har et naivt syn på likestilling.

Innlegg på Minervanett 2. mars 2011, skrevet da jeg var leder av Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo sammen med Tine Tång Engvik.

Studentpolitikerne fra Bergen er i mot alle former for kvotering fordi det antas å være et hinder for likestilling. Dette er et naivt syn på likestilling som ignorerer forekomsten av uformelle maktstrukturer. Det bør innføres radikal kjønnskvotering på landets universiteter.

Blid tro på formell likestilling
Studentparlamentet ved UiB er stolte over å ha gått inn for et prinsippvedtak som sier at de er mot alle former for kvotering til vitenskapelige stillinger og studentpolitiske tillitsverv. De har også gått inn for å arbeide mot lovgivninger og forskrifter som de mener gir et  kjønn fortrinn fremfor det andre. ”Mennesker vil, og bør, bli vurdert etter hvem de er, og ikke etter hvilken gruppe de tilhører”, skriver Sindre August Horn og Erik Nyman-Apelset i et innlegg 21. februar.

At mennesker ikke skal bli diskriminert på bakgrunn av gruppetilhørighet, er et krav vi studenter bør arbeide sammen om. Men i stedet for å ha blind tro på formell likestilling, har Studentparlamentet ved Universitet i Oslo (UiO) banet veien for å ta på alvor uformelle maktstrukturer ved å vedta radikal kjønnskvotering, noe som nå senest er blitt støttet av en bred studentmasse i Studentdeklarasjonen.

Forskjellen i meninger mellom øst- og vestlandet ligger i vekten en legger på uformelle maktstrukturer. I Horn og Nyman-Apelsets verden så finnes det ikke barrierer som ikke står skrevet på papir. Men verden finnes fortsatt, selv om du lukker øynene.

Urealistiske antakelser
Til og med moderat kjønnskvotering, er en praksis basert på ønsketekning. For at denne praksisen skal ha den ønskede effekten, må en anta to ting som ikke stemmer overens med virkeligheten. For det første må en anta at ansettelsesprosedyrer er uten maktbruk og interessepolitikk. For det andre antar man at vitenskapelige kvalifikasjoner uproblematisk kan rangeres og sammenlignes. Det er disse antakelsene Horn og Nyman-Apelset ser ut til å sluke rått.

Erfaringene fra UiO er at moderat kjønnskvotering har vist seg å ha liten eller ingen effekt.  Ordningen forutsetter at man finner to eller flere kandidater like godt kvalifiserte for stillingen. Kandidaten fra det underrepresenterte kjønn blir med en slik praksis kun prioritert før den andre,  hvis en subjektiv vurdering av kandidatenes kvalifikasjoner  viser at de er like gode. Denne praksisen åpner for at tradisjonelle kjønnsforhold opprettholdes.

Subjektive kvalifikasjoner
Ved ansettelser av vitenskapelige stillinger er det en rekke kvalifikasjoner som skal måles og veies opp mot hverandre. Hvilke kvalifikasjoner kandidaten har, hvilke fagområder har man jobbet innenfor, hvem har man samarbeidet med tidligere, hvilken undervisnings- eller ledelseserfaring har man å vise til. Alle hensyn må veies og vurderes. Den ene har riktig nok flere artikler publisert i det riktige tidsskriftet, men var doktorgraden like god? Og ledelseskompetansen som må ha gått på bekostning av publiseringshastigheten, hvor viktig blir den for instituttet?

Alle disse vurderingene er åpne for manipulering, bevisst eller ubevisst. Er det tenkelig at i et miljø med 90 prosent menn, at en viss kompetanse etterspørres hos den nye kandidaten? Er det den objektivt beste kandidaten som alltid vil ansettes?

Med tanke på utviklingen i akademia i dag, hvor kvinner har utgjort flertallet i studentmassen siden 1980-tallet, mens professorstillingene fortsatt forbeholdes menn, er det klart at tiltak må settes i verks for å øke den reelle tilgangen og likestillingen. Slik vi ser det er det utilstrekkelig å ville tilstrebe objektive og nøytrale avgjørelser ved ansettelsesprosesser. Vi trenger virkemidler som tar på alvor skjønnsaspektet ved ansettelser og problemet med rangering av kvalifikasjoner. Vi trenger virkemidler som motvirker den skjeve rekrutteringen.

Studentpolitikk og kjønn
Horn og Nyman-Apelset er også kritisk til likestillingshensynet i Universitetsstyret som de mener er høyst udemokratisk. ”Det er alvorlig truende mot studentenes rett til å påvirke hvem som skal representere dem i universitetsstyret” at det må velges en representant fra hvert kjønn, skriver studentpolitikerne. Dette er en snever demokratiforståelse som unngår å ta høyde for selve grunnlaget for representasjon.

Grunnen til at studentene skal være representert i universitetsstyret er at vi mener at andre ikke kan ta gode nok avgjørelser uten oss i spørsmål som angår oss. Dette er et grunnleggende demokratisk prinsipp. At de som berøres av en beslutning også skal ha innvirkning på den. Det er derfor lovpålagt å ha tjue prosent studenter i styrene.

Hvorfor bør ikke det samme gjelde for kvinner? Kvinner og menn behandles fortsatt ulikt i samfunnet   dag, og det er flere maktstrukturer i universitetssamfunnet som er sterkt skjeve i mannens favør. Kvinner og menn opplever også ulike problemstilinger, som vitenskapelig ansatte og studenter. Siden vi ønsker likestilling mellom kjønnene bør styrer med beslutningsmyndighet speile dette prinsippet. Kvinner og menn pårøres av beslutninger og vi bør derfor sikre at de er med å fatte dem.

Kvalifiserte kandidater viktigst
Er det urettferdig eller udemokratisk at studentene ikke kan velge inn to av samme kjønn? Nei, hvorfor skulle det være det? Det er definitivt et problem hvis det ikke stiller kvalifiserte kandidater til vervene, men da bør heller studentpolitikerne i Bergen jobbe for å få kvalifiserte kandidater av begge kjønn til å stille til vervene. Til sammenligning er det ikke et demokratisk problem at ikke de vitenskapelige ansatte får en studentplass bare fordi det ikke stiller nok kandidater til studentplassene. Eller at en mindre kvalifisert student får plassen framfor en vitenskapelig ansatt med tjue år i styret.

De studenttillitsvalgte på UiB forsvarer kjønnsstrukturer med en naiv tro på at formell likestilling alltid vil sikre likestilling i praksis. Bare synd at teorien mangler rot i virkeligheten. Med deres prinsippvedtak står de uten virkemidler for å motvirke den skjeve maktfordelingen i akademia så vel som i samfunnet forøvrig.   Som studenttillitsvalgte på UiO har vi valgt å gå offensivt ut og kreve endring i praksis. Vi slår oss ikke til ro med at likestilling vil komme av seg selv. Universiteter er konservative institusjoner som trenger et spark bak. Det finnes nok av passive tilskuere.

Advertisements

Leave a comment

Filed under forskning, leserinnlegg, likestilling

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s