Leserinnlegg i Aftenposten 9. april 2013 skrevet sammen med Per Anders Torvik Langerød.
Kommentator i Aftenposten Inger Anne Olsen advarer i en kommentar 5. april mot å tillate surrogati fordi det er unaturlig. «Alle former for hjelp, organisering og tilrettelegging av surrogati på norsk jord» bør kunne straffeforfølges fordi «lovene må forbli slik de er». Argumentasjonen er, ikke ulikt motstanden mot selvbestemt abort eller homofili, fri for begrunnelse. Dessverre er ikke Olsen alene. Debatten om surrogati er for viktig og komplisert til å stanse i startgropa.
Vi har tidligere fordømt samboende par, homofilt samliv, homofilt forelderskap og nektet kvinner tilgang til både arbeids- og samfunnsliv. All denne uretten har blitt begrunnet med at praksisen stred med ”det naturlige”. Dette er en klassisk feilslutning, hvor Olsen slutter fra at noe er på en viss måte, til hvordan det bør være. At noe er unaturlig er ikke et moralsk argument. Vi må ta på alvor både de positive og negative sidene ved surrogati-spørsmålet.
Det er spesielt to grupper vi bør ta hensyn til når vi vurderer om surrogati er moralsk forsvarlig eller ikke, surrogatmoren og barna. For å ta barna først: Flere påpeker det problematiske for barna ved å vokse opp med en ”unaturlig” fødsel. Men mener man virkelig at barn født av surrogati vil ha liv som ikke er verdt å leve?
For det første høres det usannsynlig ut. For det andre viser erfaringene fra de land som har åpnet for surrogati ingen tegn til at barna har dårligere liv enn andre barn. Antakelsen er at barn av surrogatmødre vil oppleve noe som er negativt. Men om det skal bety forbud, bør foreldre som innehar visse kjennetrekk, som dårlige gener, fattige, tidligere kriminelle, heller ikke tillates å få barn, siden det er en statistisk sannsynlighet for at disse vil være dårligere foreldre enn andre?
Med rette står surrogatmødrene i fokus når vi vurderer praksisen. Det er ingen tvil om at surrogati-industrien kan være tarvelig, og det å bære fram et barn innebærer en helserisiko. Dette motiverer mange til å ønske seg et forbud mot surrogati. Men hvorfor står surrogati i en særstilling? Det er en rekke yrker som innebærer helserisiko og det er ingen som på alvor ønsker å hindre kvinner fra å få så mange barn de bare vil – så lenge de ikke mottar penger for det.
Dette minner om overformynderi. Som Mala Wang-Naveen viser i den nylig utkomne boka ”Den globale babyen”, ønsker ikke kvinnene å hjelpes gjennom forbud. At kvinnene selv får lov til å velge om de ønsker å være surrogatmor, burde være et tungtveiende hensyn. Å hjelpe kvinnene fra å ta dårlige valg ved å forby det de anser som deres beste mulighet, er farlig moralisme og lite kvinnevennlig politikk.
Aksel Braanen Sterri 