En venstreside for det tjueførste århundre må både se inntektsmulighetene i å investere mennesker, men også ta høyde for bærekraften i systemet. Dagbladet-debatten om sosialdemokratiet fortsetter.
Dette innlegget var på trykk i Dagbladet 21. mars 2012. Tidligere innlegg er Moxnes’ «Lite nytt fra Høyre» 1. mars, mitt innlegg «En potent venstreside» 2. mars, Moxnes’ «Politiske veivalg» 13. mars. Siden dette innlegget var på trykk har Moxnes kommet med enda et svar, «Blå pensjonsreform» 26. mars.
Bjørnar Moxnes utfordrer undertegnede og Progressiv på helt konkrete punkter i Dagbladet 13. mars. «Det er umulig å skille sosialdemokratenes svar på krisa fra de borgerliges kuttpolitikk», skriver Moxnes og trekker fram pensjonsreformen, lån til Hellas, EUs finanspakt og handlingsregelen som eksempler på det. Moxnes og jeg er enig i mange av målene for politikken, men det ser ut til at han overser at politikken også må være bærekraftig over tid.
Sosialdemokrater skiller seg fra markedsliberalister ved at de mener staten skaper inntekter ved å investere i mennesker. Statens utgifter er midler som investeres i en bedrift med tanke på seinere gevinst. Utdanning, inntektssikring og omfordeling er ikke bare utgifter, men også investeringer.
Blant annet av disse grunner er betingelsene som Europa nå stiller Hellas problematiske. Her må vanlige folk ta regninga for at andre ikke har bidratt tilstrekkelig og en kutter i investeringene i de menneskelige ressursene i samfunnet. Det samme kan sies om finanspakten. Dette er kortsiktig politikk som får negative konsekvenser på lang sikt. Dette er vi enig i.
Men en framtidsrettet venstreside kan ikke gi seg med det. Den må også sette tæring etter næring. På lang sikt trenger du inntekter for å kunne bære utgiftene. Fellesnevneren i Moxnes’ politikk er at den er solidarisk på kort sikt, men mangler tiltak for å betale for gildet.
Av den grunn er pensjonsreformen og handlingsregelen nødvendige tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling. Med en aldrende befolkning er det både nødvendig å sikre en stabil strøm av inntekter og å stimulere til at folk står lenger i arbeid. Akkurat utformingen kan og må diskuteres, men noe må gjøres for at regnestykket skal gå opp.
Når sosialdemokrater glemmer at staten genererer inntekter ved å investere i mennesker, er ikke politikken deres til å skille fra «borgerlig kuttpolitikk». Det er derfor nødvendig å sette enda mer fokus på hvordan en kan skape verdier, og ikke tro at markedet ordner den biffen «alene».
Men å ikke sette næring etter tæring, slik Moxnes ser ut til å ønske, er en like farlig vei å gå. Det er nødvendig for en framtidsrettet venstreside at den makter å balansere solidariske mål med bærekraftig politikk.
Aksel Braanen Sterri 