Hva fortjener du?

Hva fortjener du og hva er den rettferdige fordelingen av goder? Kan juristene hjelpe oss med å besvare disse grunnleggende spørsmål?

Dette innlegget ble først publisert i det siste nummeret (1/2012) av fakultetsavisa på SV-fakultetet (Universitetet i Oslo), Samfunnsviter’n.

Woody Allen skal angivelig ha sagt at han takket den gud han ikke trodde på for at han var født i et samfunn som verdsatte hans evner. Hans vittighet og evne til å lage populære filmer har i dag tjent ham milloner, gitt ham status og muligheten til å slippe unna med å gifte seg med adoptivdatteren sin. I en annen tid hvor et effektivt spydkast kunne stå mellom liv og død, er det ikke så sikkert at Allen hadde inntatt rollen som høvding.

Et spørsmål vi bør stille oss, er om denne ulikheten er rettferdig. Og hvis ikke, hva bør vi gjøre med det?

Woody Allen forstår at han er heldig, at resultatet av hans suksess skyldes en heldig sammenblanding av talenter, hardt arbeid og ikke minst det å bli født i akkurat denne tid og dette sted. Det er andre i dag som ikke blir født med Allens evner. Mange blir født uten store evner i det hele tatt, mens atter andre blir født med talenter som de ikke makter eller ønsker å gjøre noe med. Resultatet blir en ulik fordeling av status, attraktivitet, funksjonsfriskhet, penger, jobber og mye mer. Et spørsmål vi bør stille oss, er om denne ulikheten er rettferdig. Og hvis ikke, hva bør vi gjøre med det?

Likhet over hele fjøla. Spør du folk på venstresiden om hva som er den rettferdige fordelingen av goder, vil du kunne risikere å få svaret at ting bør være så likt som mulig, at de rike må gi til de fattige. Men ofte er det mer uklart akkurat hvorfor vi bør få like mye, eller tilnærmet like mye, og deretter, like mye av hva? At vi alle skal respekteres som mennesker på lik linje med alle andre, er noe de aller fleste av oss – uavhengig av politisk farge – er enig i. En høyrekvinne vil derimot kunne si at vi kun respekterer folk ved å ikke tvinge dem til å gi fra seg penger de har tjent på egen hånd. Hvorfor er det rettferdig at disse skal gi fra seg pengene sine?

Kanskje bør vi starte et annet sted for å forsøke å få klarhet i, og kanskje løse opp i noe av, uenigheten. Det er ikke et mål i denne artikkelen å konkludere en gang for alle om hva som er rettferdig og hva som er urettferdig, men å framheve et perspektiv som jeg mener gir intuitiv mening, og se hvilke konsekvenser det gir oss.

Du skal få det du fortjener, intet mer og intet mindre. Men hva fortjener du?

Kan vi lære av juristene? I disse dager, hvor Anders Behring Breiviks tilregnelighet fyller våre tanker og våre samtaler, er det et kjent strafferettslig premiss som settes på dagsorden. Du er kun skyldig hvis du er ansvarlig for handlingen. For å illustrere med et litt mindre betent eksempel, hvis noen putter piller i drinken din og du ender med å banke opp noen i den utilsiktede, berusede tilstanden, så vil du i det minste få redusert straff fordi du delvis ikke kan sies å være ansvarlig for dine egne handlinger. Bør det samme premisset benyttes når vi skal avgjøre hva som er den rettferdige fordelingen av goder i et samfunn?

Akkurat det er det en rekke fremstående rettferdighetsteoretikere som mener. Disse går under navnet luck egalitarians, og på norsk kan vi kalle dem ansvars- eller tilfeldighetsteoretikere, og de legger et såkalt desert principle til grunn for fordelingen av goder. Det klinger intuitivt godt. Du skal få det du fortjener, intet mer og intet mindre. Men hva fortjener du?

Hvis bremsene dine ikke virker, bør du ikke straffes for å ha kjørt på noen.

Skal vi legge strafferettens premisser til grunn fortjener du resultatet av de handlinger du selv kan sies å være ansvarlig for. Men vi må gå mer grunnleggende til verks enn juristene for å få et godt svar. Du må ikke være utilregnelig i gjerningsøyeblikket for å slippe å straffes for en dårlig handel, eller for å fratas gevinsten ved en heldig en. Derimot ser en på hvilke faktorer som kan tilskrives såkalte moralsk tilfeldige hendelser. Dette kan for eksempel være din genetiske utrustning, det er din familiebakgrunn eller rett og slett flaks. Ting du ikke har noen kontroll over bør verken tale til din fordel eller til din ulempe. Hvis bremsene dine ikke virker, bør du ikke straffes for å ha kjørt på noen. Samtidig bør hardt arbeid og villighet til å ta risiko belønnes, hvis ikke disse evnene kan sies å være styrt av gener og miljøfaktorer.


John Rawls og en fair deal.
Den kanskje mest kjente rettferdighetsteoretikeren, den amerikanske filosofen John Rawls, mente at vi – ”vi” som i alle fornuftige mennesker – ville velge et samfunn hvor absolutt lik fordeling av godene var normen, men at man kunne tillate de ulikheter som var nødvendige for å stimulere til økonomisk vekst for at de verst stilte skal få det bedre. Dette mente Rawls et fornuftigmenneske, som ikke kjente til de nevnte moralsk tilfeldige faktorene som hvem du blir født av, hvilke talenter du har, dine preferanser og mål her i livet og hvilke utfordringer du kunne komme til å møte, ville velge. Når vi skal gamble med vårt liv, så vil vi forsøke å minimere risiko og gjøre situasjonen så bra som mulig for oss selv i tilfelle vi faller uheldigst ut.

Dette er en intuitivt appellerende teori i den forstand at den sier at siden alle mennesker har krav på likeverdighet og respekt, så er det ingen som bør ha tilgang på en større del av godene i et samfunn. Samtidig åpnes det av pragmatiske grunner for at ulikheter må tillates hvis de er absolutt nødvendige for å hjelpe de dårligst stilte. Ingen ønsker et samfunn hvor alle har det like elendig.

Ser vi på Rawls’ teori med tilfeldighetsteoretiske briller ser vi likevel at det er noe som skorter. Enten anses alle våre valg som utenfor vår kontroll, eller så får de ikke fordelingsmessige konsekvenser. Dette er problematisk. Hvis målet er fullstendig økonomisk ulikhet, og de ulikhetene som tillates kun rettferdiggjøres for å hjelpe de verst stilte, så gir vi ikke folk tilstrekkelig ansvar for sine egne liv, og vi belønner og straffer heller ikke folk på bakgrunn av disse. Med Rawls’ fordelingsprinsipp er det rettferdig om person X som jobber ræva av seg og bidrar til samfunnets verdiskapning subsidierer person Y som ligger i hengekøya hele dagen. Er det ikke heller rettferdig om godene fordeles etter våre preferanser for arbeid og fritid? Hvis jeg ønsker mer penger og mindre fritid og du ønsker mindre penger men mer fritid, høres det ut som en fair deal. Derimot hvis jeg ønsker mer penger og mindre fritid, mens du ønsker like mye penger som meg, samtidig som du krever dobbelt så mye fritid, så høres ikke det riktig ut.

Det er et grunnpremiss at mennesker må behandles som frie og ansvarlige.

Rettferdig fordeling av frihet. Altså kan det argumenteres for at hardt arbeid bør belønnes. Man bør derfor tillate mer ulikheter og mindre omfordeling av ressurser enn det Rawls’ rammeverk legger opp til. Men er det så sikkert? For hva er det egentlig vi ønsker å fordele rettferdig? Er det de økonomiske godene i et samfunn? Eller er det fordelingen av frihet til å gjøre det du vil eller velværen du får ut av de økonomiske godene som fordeles?
Den indiske filosofen og nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, mener at vi bør fordele muligheten til å lede våre liv som vi selv ønsker. Han vil fordele frihet. Han påpeker at en lik fordeling av godene, eventuelt en fordeling som speiler din innsats på arbeidsmarkedet, vil etterlate noen i en situasjon hvor fordelingen av frihet er direkte urettferdig. Hvis du for eksempel er født med lammelse i begge beina så kreves det åpenbart nok helt andre ressurser for at du skal kunne gjøre det samme som andre, og samtidig er det mindre sannsynlig at dine tjenester vil verdsettes på markedet. Mens andre kan løpe fritt i trapper trenger du kanskje en spesialtilpasset heis. Mens andre kan bli verdensmestere i sprint og bli millionær på det, har ikke du samme muligheten. Det kan vel ikke sies å være en rettferdig fordeling av godene om disse skulle få like mye, eller mindre, enn de funksjonsfriske, når behovet deres er så mye større?

Hvis vi går tilbake til utgangspunktet, nemlig likhet i menneskeverd, så er det et grunnpremiss at mennesker må behandles som frie og ansvarlige. Gjør vi ikke det er det vanskelig å forsvare at vi respekterer deres selvstendighet, da behandler vi dem som barn. Men dette betyr ikke at resultatet av alle markedstransaksjoner er rettferdige. Mennesker bør ikke belønnes eller straffes for resultater de ikke kan sies å være ansvarlig for, og for at alle skal bli behandlet likt er det friheter som må fordeles, ikke de økonomiske godene i seg selv.

En ganske radikal omfordeling kreves.

Politiske implikasjoner. Hvilke konsekvenser får så all denne filosofiske drøftingen? For det første blir det klart at en ganske radikal omfordeling kreves. Både biologisk forskning og samfunnsforskning tilsier at barn blir født med ulike talenter, blir stimulert ulikt og har ulik tilgang på nettverk skapt av foreldre og deres omgangskrets. Disse ulikhetene får konsekvenser for hva vi fordeles siden ulike jobber gir ulik lønn, og det å jobbe gir mer penger enn å ikke jobbe. Det er heller ikke bare lønn som fordeles ulikt, men den status som følger med, de nærmiljøene en kan flytte til, den friheten lønnen gir og listen fortsetter. Mest sannsynlig tillater vi i Norge i dag store ulikheter som ikke kan forsvares ut fra dette synet på rettferdighet.

Penger som kommer deg i hende via arv kan ikke sies å være rettferdig.

En annen konsekvens er at penger som kommer deg i hende via arv ikke kan sies å være rettferdig. Det er uten tvil praktiske vanskeligheter med å fjerne muligheten for foreldre til å gi penger til sine barn, men det er grunnleggende urettferdig at noen barn har rett på en større sum penger enn andre, bare fordi de er født inn i ulike familier. Du er ikke ansvarlig for hvem dine foreldre er, og bør derfor heller ikke belønnes og straffes for det.

En tredje konsekvens er forskningsintern, men bør få politiske implikasjoner. Ved å ta høyde for hvordan bakgrunnsfaktorer som foreldrenes sosioøkonomiske status spiller inn på inntektsfordelingen, kan man gå fra å påpeke forekomsten av ulikheter – som ikke sier noe i seg selv om urettferdighet – til å si noe mer generelt om rettferdighet. Dette er gjort av Ingvild Almås og hennes kolleger i Bergen. Ikke overraskende viser de at vanlige mål på ulikhet viser mindre forekomst av ulikhet enn deres rettferdighetsmål. Kanskje er ikke tiden over for å sette rettferdighet på dagsorden i norsk politikk?

Advertisements

Leave a comment

Filed under essay, politisk teori, sosialdemokrati, velferdsstat

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s