Snarere enn å ta fra prostituerte muligheter, tar vi til orde for å gi dem flere muligheter.
Undertegnede, Ole Martin Moen og Hege Grostad, svarer på kritikken av vårt innlegg om å slippe sexarbeiderne inn i varmen, som kom fra SV, ført i pennen av Mari Lund Arnem, Rannveig Kvifte Andresen og Ida Karlsen.
I Les Misérables synger den 7 år gamle, ensomme Cosette om en drømmeverden der ingen gråter. Etter å ha beskrevet den, legger hun til: «Crying at all is not allowed / Not in my castle on a cloud». Cosette har god grunn til å ønske en verden der ingen er lei seg. Det er imidlertid tvilsomt om et forbud mot gråting vil være til hjelp.
Lever ikke i en drømmeverden. I Aftenposten 11. februar begår Mari Lund Arnem (Sv), Rannveig Kvifte Andresen (Sv) og Ida Karlsen (Su) samme feil som Cosette. De ønsker en verden der ingen skal være nødt til å selge sex. Det ønsker vi alle. Vi lever imidlertid ikke i en drømmeverden, men i en verden der mange sliter med å få endene til å møtes. I denne verden er prostitusjon den beste utveien for mange. Arnem, Andresen og Karlsen ønsker å blokkere denne utveien, og tenker at når den er blokkert, trenger ingen å selge sex mer.
Problemet er at når vi blokkerer en utvei som mange vurderer som den beste, tvinger vi folk til å velge noe enda verre. For noen prostituerte betyr dette å fryse, å gå sultne eller å bli kriminelle. Det er ikke gitt at dette er bedre enn å selge sex. Prostituerte velger å selge sex fordi dette er den beste utveien, gitt situasjonen de er i og mulighetene som er åpne for dem.
Stereotyp fremstilling. Blokkering av utveier hjelper ingen, så dersom vi skal hjelpe prostituerte, må vi isteden arbeide for å bedre bakgrunnsvilkårene som gjør at noen tyr til ubehagelige løsninger. Tilsvarende, hvis vi skal hjelpe Cosette, må vi tilby henne bedre muligheter enn de hun har. Vi må hverken forby henne å skure gulvet i Thénardiers vertshus, slik hun gjør, eller forby henne å gråte når hun er lei seg. Hun trenger flere, ikke færre, åpne dører. Det samme gjør prostituerte.
Vi undres om Arnem, Andresen og Karlsen ser på verden og ærlig spør seg hvordan forholdene er, eller om de snarere har bestemt seg for hva de har lyst til å se. Fremgangsmåten tyder på det siste, og dette underbygges av stereotypiene som artikkelforfatterne tar for gitt. I deres verden er det er bare menn som kjøper sex, det er bare kvinner som selger sex, sexkjøperne er «slibrige» og det finnes ingen som selger sex fordi de vil.
Absurd logikk. Dette er feil, og Arnem, Andresen og Karlsen trenger ikke dykke langt ned i forskningslitteraturen for å oppdage det. De bør lese om mannlige prostituerte og kvinnelige kunder, og om funksjonshemmede som kjøper sex. Dette er utbredt. Artikkelforfatterne kan gjerne også ta en prat med en av oss som skriver dette, som arbeider frivillig som prostituert. Hun er stolt av yrket sitt og vil ha seg frabedt å bli fortalt av Arnem, Andresen og Karlsen at kundene hennes «kjøper en kvinne». Kundene hennes kjøper en tjeneste, og er villige til å betale godt for den. Når hun selger sex, viser hun ikke at «kvinner er til salgs». Hun viser at noen ganger er sex verdt å betale for, og noen ganger er sex verdt å ta betalt for.
Arnem, Andresen og Karlsen skriver at «lovverket er til for å vise hva slag samfunn vi vil ha». Vi er uenige. Lovverket er til for å skape et bedre samfunn. Dersom vi skal unngå å gjøre samme feil som Cosette, bør vi vokte oss for å vedta lover «for å vise hva slags samfunn vi vil ha». Da ender vi opp med en logikk som går ut på at siden den beste verden er en der ingen trenger å selge sex, får vi det bedre av å forby prostitusjon. I noen tilfeller kommer absurditeten i en slik logikk til overflaten. I den beste verden er det ingen som trenger å gå på cellegiftkur. Det er imidlertid ikke et godt argument for å forby cellegift — uansett om det har negative bivirkninger og uansett hvor friske vi mener at folk flest er blitt. Det samme gjelder prostitusjon. Ja, for noen er det ille. Ja, det ville ha vært bedre om ingen var nødt til å selge sex. Men, nei, et forbud gjør ikke situasjonen bedre for noen.
Gi dem flere muligheter. Snarere enn å ta fra prostituerte muligheter, tar vi til orde for å gi dem flere muligheter. En side av dette er bedre hjelpetiltak, som vi er glade for at Arnem, Andresen og Karlsen støtter. En annen side, som de dessverre går imot, er å avskaffe dagens lover som nekter prostituerte arbeidskontrakter, sykepenger, fagorganisering, pensjonssparing og beskyttelse. Vi foreslår å slippe prostituerte inn i varmen, og gi dem samme muligheter og rettigheter som andre.
Vi bør også begynne å behandle prostituerte dem med respekt — og en av forutsetningene for å vise respekt, er å lytte. Arnem, Andresen og Karlsen vil opprettholde dagens lovgivning, trass i at den ikke fungerer, og trass i at både ProSentret og de prostituerte selv sier at lovgivningen har gjort forholdene verre. Når de som du skal hjelpe, stritter imot og sier at du skader dem, bør du stoppe, lytte og tenke deg om før du går videre. Når Arnem, Andresen og Karlsen nekter å gjøre dette, viser de ikke respekt for kvinnene (og mennene) som arbeider som prostituerte. Istedet fortsetter de blindt rett frem og skyver dem ut i kulda. Jommen sa vi feminisme!
One thought on “Jommen sa vi feminisme!”