En fredspris verdt å gå i tog for

Utdelingen av fredsprisen til EU seiler opp som et kontroversielt tema. Men en nærmere titt på Nobels testament og EUs prestasjoner gjør fredsprisen til et godt valg – en pris det er verdt å gå i fakkeltog for.

Blogginnlegg på progressiv.no 2. desember 2012.

Hvordan kan du og Progressiv, som definerer dere på venstresiden, støtte opp om fredsprisen til EU? Det er det mange som har spurt om de siste dagene etter at det ble kjent at Progressiv både er medarrangør av et frokostseminar om fredsprisen på dagen for tildelingen og fakkeltoget senere på kvelden.

Er ikke EU skylden for all fattigdommen, arbeidsledigheten og urettferdigheten i Europa? Er ikke EU selve tegnet på en teknokratisk elite som herjer med de nasjonale folkevalgte­? Stadig mer makt flyttes vekk fra folk. Politikken blir styrt fra Brussel med det resultatet at vanlige folks problemer ikke tas på alvor.

Anklagene mot EU i disse dager er mange. Mange av anklagene er karikaturer, andre gir EU en overdrevet stor rolle. Det er likevel liten tvil om at EU er en av flere brikker i spillet som gjør det vanskelig å finne gode løsninger på problemene en står overfor i Europa, som også EU dels må ta ansvar for at ble så alvorlige. Krisa var ingen naturkatastrofe, men et resultat av politiske veivalg. At EU har tatt gale valg fra tid til annen er det liten tvil om. Til tross for dette mener vi at dette er en fredspris det er verdt å gå i tog for.

Først kan det være greit å se på Nobels testament. Ifølge selverklært forvalter av testamentet, Fredrik Heffermehl, var fredsprisen ment å fremme ”1) brorskap mellom nasjonene, 2) avskaffelse eller reduksjon av militærvesenet, og 3) fredskongresser.” Slik vi forstår det bør den da også gis til aktører som har fremmet en eller flere av disse formålene. Sett opp mot disse kriteriene må EU sies å være en god kandidat til fredsprisen.

Selve EUs formål er å bidra til brorskap mellom nasjoner, og det er ingen tvil om at EU har knyttet landene i Europa tettere sammen. Man skal alltid være forsiktig med å slenge om seg med utvalgte forskere som står bak ens syn. Det kan bidra til å relativisere forskningens resultater. Likevel er det for fristende all den tid forskere på EU og politiske institusjoner mener at det er hevet over en hver tvil at EU har bidratt til fred. Økonomen Daren Acemoglu og statsviteren James Robinson,  to av verdens ledende forskere på politiske institusjoner, mener utdelingen er en ”uvanlig verdig fredspris”.

Samtidig er det en omfattende statsvitenskapelig forskningslitteratur som tyder på at mellomstatlig handel og samarbeid gjennom overnasjonale organisasjoner bidrar til å skape fred mellom land. Dette er kvintessensen av det EU har fremmet i Europa.  Ser vi tilbake på Europa siden andre verdenskrig ser vi økende demokratisering, økt handel mellom landene, høy økonomisk vekst og en enorm velstandsøkning. Dette skyldes i stor grad at nasjonalstatene  har vært preget av åpenhet og stor grad av deltakelse både nasjonalt og lokalt. Men, argumenterer Acemoglu og Robinson, dette hadde ikke vært mulig uten en trygg ramme i internasjonale institusjoner, og den viktigste av disse har vært EU. I etterpåklokskapens lys er det enkelt å slutte at fred i Europa og den enorme velstandsøkningen er en historisk nødvendighet som uansett ville skjedd. Men i kjølvannet av 2. verdenskrig var det ingen selvfølge at de europeiske landene skulle oppleve dette.

Det er av denne grunnen Acemoglu og Robinson konkluderer med:

For this, especially at a time when many are turning against the European Union and despairing of the European project, it is an unusually worthy Nobel Prize and unusually astute move by the Norwegian Nobel Prize committee.

En annen fremragende økonom, Justin Wolfers, skrev følgende på twitter: ”A truly great Nobel Peace Prize. Economic, social & political integration have kept an historically war-torn continent in a beautiful peace.”

Erik Oddvar Eriksen, professor i statsvitenskap og leder for senteret for Europaforskning (ARENA) sier det så sterkt til Aftenposten som at ”det er uomtvistelig at EU har bidratt til fred i Europa.”

Det er verre å si om EU har vært en drivende faktor i nedrustning og dermed ført til en ”reduksjon av militærvesenet” i tråd med Nobels testament.  Det er som nevnt hevet over en hver tvil om at EU ikke har brukt sine militære krefter mot hverandre i hele EUs levetid, slik de har gjort i årene før. Men har det skjedd reell reduksjon av militærvesenet? En god indikator på at EU faktisk virker som en dempende faktor på opprustningen er en sammenlikning av verdens regioner og deres totale forsvarsbudsjett. I samtlige regioner har det vært en sterk økning i andelene av bruttonasjonalproduktet som går til militære formål. I Europa har det gått ned og vært stabilt siden den kalde krigen. Mens samtlige andre regioner ruster opp, står Europa stille og Europa totalt bruker nå under halvparten så mye som USA på forsvar.

Selv om en godtar hovedhistorien, er det en rekke andre innvendinger som er kommet mot tildelingen. En av disse går på nobelkomiteens egentlige intensjoner. Den kan ignoreres fullstendig. Hvilke grunner Torbjørn Jagland måtte ha, og om selve utdelingen ble muliggjort av Ågot Valles fravær, er fullstendig irrelevant for om EU fortjener fredsprisen eller ikke.

En annen innvending går på ”timingen”. Argumentet om ”timingen” brukes på flere og ofte inkonsistente måter. Det mest brukte argumentet er at til tross for at EU har hatt en fredsskapende rolle, er det lenge siden. Nå spiller EU en annen og mer negativ rolle. Den nederlandske høyrepopulisten og euroskeptikeren Geert Wilders har sagt følgende: “A Nobel prize for the EU at a time Brussels and all of Europe is collapsing in misery. What next? An Oscar for Van Rompuy.”

Dette argumentet har to elementer som det er verdt å se nærmere på. Om det er sant at EUs fremste rolle som fredsskaper ligger noen år tilbake, er det da utelukket å gi EU prisen? Det andre elementet er at EU nå ikke lenger spiller en fredsskapende rolle. “EUs utvikling de siste årene handler om militarisering og opprustning”, sier Norges Fredsrådsom står i spissen for ”mottoget”.

Det er liten tvil om at timing har noe å si. At fredsprisen kommer før fredsarbeidet er selvfølgelig helt på siden. Det var derfor fredsprisen til Barack Obama var en merkelig affære. Det er også klart at om stater, organisasjoner eller enkeltmennesker i en periode gjør svært gode ting for fred – som i seg selv kvalifiserer for fredsprisen, men så gjør grusomme ting, vil det diskvalifisere for en fredspris. Men det er ikke grunnlag for å putte EU i noen av disse kategoriene. Da gjenstår det å kritisere tildelingen for å mangle optimal timing. Det får så være.

Det finnes flere elementer ved Norges fredsråds påstand om at EUs utvikling handler om militarisering og opprustning, men som vist er Europa den eneste regionen i verden som ikke har økt sitt forsvarsbudsjett siden slutten av den kalde krigen. Dette taler sterkt i mot påstanden.

Det er selvfølgelig ikke slik at EU fungerer optimalt. Det er ikke et sosialistisk paradis, og det er grunn for å hevde at en del av EUs institusjoner har fungert som en tvangstrøye som har vanskeliggjort smarte løsninger i kjølvannet av finanskrisen.

Men at EU har fungert som fredsskaper og har gitt incentiver for medlemslandene til å prioritere handel og velferd over økte militærbudsjetter, gjør EU til en verdig kandidat til fredsprisen – en fredspris det er verdt å gå i tog for.

Advertisements

Leave a comment

Filed under blogginnlegg, essay, EU, forskning

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s