Leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 3. november 2011.
Diskusjonen om den norske modellens bærekraft må baseres på fakta, og ikke tom ideologi.
Kristin Clemet tar i Stavanger Aftenblad 27. oktober til orde for å redde den norske modellen fra en kommende krise. Tiltakene som foreslås er deregulering, privatisering og innføringen av markedsløsninger i den norske velferdsstaten. Problemstillingen er kjent, men Clemet mangler både dekning for virkelighetsforståelsen og de foreslåtte tiltakene. Den norske velferden er en suksesshistorie som ikke sikres ved nedbygging, men ved å opprettholde og videreutvikle solidariske ordninger og rettferdige institusjoner som bygger tillit.
En norsk suksess. Det er lett å være enig med Clemet i at den norske modellen må bevares. Den har økt befolkningens livssjanser og livsstandard, og sikrer at nordmenn har en svært høy livskvalitet sammenlignet med andre land. Dette har man oppnådd ved å gi befolkningen et solid alternativ til markedet. Men hvorfor morgendagens oppskrift for å nå de samme målene skal være en retur til markedet, er det vanskelig å se grunnen til. Clemet har her en meget tung bevisbyrde.
Det er mye som tyder på at tiltakene heller vil undergrave det fundamentet den norske modellen står på. Den faktoren vi ser ødelegge blant annet den greske økonomien, er ikke først og fremst fravær av inntekter, men fravær av tillit til både styresmaktene og hverandre. Det er tilliten som er grunnlaget for å kunne kreve inn de nødvendige skatter og for å kunne produsere den nødvendige velstanden.
Tilliten er svært høy i de nordiske statene, noe som henger sammen med en sjenerøs og universell velferdsstat. Det at det er de brede lag i befolkningen som både betaler inn og mottar tjenester, gjør at den norske modellen har så stor støtte. Undergraves det universelle og sjenerøse elementet i velferdsstaten reduseres også oppslutningen om den.
Bærekraftig velferdsstat. Clemets krisebeskrivelse stemmer heller ikke overens med virkeligheten. Den norske velferdsstaten er ikke dårlig rustet til å møte de samfunnsmessige endringer, tvert i mot. Den er nemlig både billig og inntektsbringende. I følge statistikk fra OECD brukte både Tyskland, Storbritannia og USA mer på sosiale formål enn Norge i 2007. Mye av grunnen til at den norske velferdsstaten er relativt sett billig skyldes at Norge og de andre nordiske landene har svært høy arbeidsdeltakelse både blant menn og kvinner.
Hvis det er slik at den sjenerøse velferdsstaten fungerer som et disincentiv for å skape arbeidsplasser og stimulere til arbeidsaktivitet, er det merkverdig at det er nettopp disse velferdsstatene som har høyest arbeidsdeltakelse i befolkningen, både blant menn og kvinner. Og ikke nok med det, vi er også mer produktive. Det er nettopp av disse grunnene at andre land de siste tiårene har sett til Norge for å lære hvordan de kan endre sine velferdsstatsordninger for å tilpasse dem til fremtidens utfordringer. I motsetning til Clemet forstår politikere i disse landene at den norske velferdsstaten skaper inntekter og øker bærekraften i modellen.
Det er altså lite som tyder på at den norske modellen står overfor en krise. Det er på tide ideologi blir byttet ut med kunnskap. Norge ligger i topp på arbeidsdeltakelse, tillit og livskvalitet. Dette er alle konsekvenser av den norske modellen. Løsningen bør derfor ikke være å bygge den ned, slik Clemet foreslår, men å bygge opp.
Aksel Braanen Sterri 