Boligpolitikk som monner

Kronikk i Aftenposten 24. oktober 2011.

Klasseskillene øker med økende boligpriser. Vi trenger en mer rettferdig og bærekraftig boligpolitikk.

Urettferdighet. Høye boligpriser er nok en gang på dagsorden. Ikke overraskende foreslår politikerne å bygge flere boliger i sentrale strøk for å redusere prisen gjennom et økt tilbud av boliger. Men å bygge flere boliger vil ikke løse det viktigste problemet: Den grunnleggende urettferdigheten i dagens boligpolitikk.

Den norske velferdsstaten har som formål å gi alle muligheter til å forme sine egne liv, uavhengig av bakgrunn. Målt etter denne standarden er dagens boligpolitikk et uverdig unntak fra den generelle politiske linjen. Her bidrar politikken til å forsterke allerede eksisterende forskjeller ved å subsidiere de rike og ta fra de fattige.

Det er på høy tid med et fundamentalt oppgjør med denne selveier-romantiserende og usosiale skattepolitikken. En overføring av penger fra gamle til unge gjennom økt skatt på arv eiendom og en kreativ overføring av midler til unge vil gjøre det mulig for alle, uavhengig av bakgrunn, å konkurrere på boligmarkedet på like vilkår.

Økonomi og politikk. Det er ingen tvil om at den økonomisk logikken slår uheldig ut i sentrale strøk. Stadig flere ønsker å bo i byene, og prisene drives oppover. Bare det siste året har boligprisene i Oslo økt med 10 prosent. Men kun å bygge flere boliger gjør lite med urettferdigheten i systemet.

De økte prisene er nemlig også et resultat av en villet politikk. I Norge har vi i mange år ført en boligpolitikk tuftet på ideen om at alle skal eie sin egen bolig. Dette er ikke et dårlig mål, men veien til helvete er her brolagt med gode intensjoner. Uten alle skattefordeler som gis til boligeiere hadde boligprisene vært umulig å opprettholde.

Boligeiere subsidieres. I dag subsidieres boligeiere på en rekke måter. Vi har i Norge et særegent høyt rentefradrag på 28 prosent. Jo større hus og jo mer lån, desto mer betaler samfunnet deg. Ligningsverdien, som bestemmer størrelsen på formuesskatten, ligger langt under den reelle verdien på boligen. Vi har heller ingen nasjonal eiendomsskatt, og i hovedstaden, hvor problemet er størst, er det heller ingen kommunal skatt på bolig.

Det er estimert at denne politikken utgjør et tap på 76 milliarder i skatteinntekter, noe som tilsvarer to tredjedeler av den antatte bruken av oljepengene over statsbudsjettet i 2011.

Dagens politikk gir en uheldig subsidiering av boligeiere som gjør at de får høyere kjøpekraft på boligmarkedet enn de ellers ville ha hatt. Slik opprettholdes kunstig høye boligpriser. Dette er uheldig når inngangsbilletten til markedet er så høy som den er i dag, og den fortsetter å øke.

Forskjells-Norge. Det er de unge som lider i dagens situasjon, men det er ikke først og fremst et generasjonsproblem vi snakker om her. At unge lider på boligmarkedet, øker nemlig urettferdigheten og klasseskillene i samfunnet. Allerede eksisterende skiller forsterkes når de med store boliglån får fordelene, mens de som ikke eier bolig, sakker akterut.

Bankenes egenkapital- og inntektskrav, kombinert med høye boligpriser, gjør at unge som leter etter sted å bo, må søke foreldrenes hjelp for å ha mulighet til å ta opp stort nok boliglån. Unge med foreldre som er villige til å bidra med penger, får lån i banken ved at det stilles sikkerhet i foreldrenes bolig. De med velstående og boligeiende foreldre får på den måten hjelp til å komme inn på boligmarkedet, mens for resten heves terskelen for å tre inn på markedet. Dette er urettferdig og dårlig politikk.

Skal vi få bukt med de store forskjellene som denne politikken genererer, må vi ved siden av å øke antallet boliger i sentrale strøk, føre en politikk som reduserer den eldre generasjons kjøpekraft samtidig som vi øker de unges. Vi trenger en massiv overføring av penger fra de eldre til de yngre.

Gi til de unge. Politikkens overordnede mål må være å gi alle en mulighet til å forme sine liv, uavhengig av foreldrenes inntekt, formue og om de eier eller leier bolig. En måte å gi alle muligheter på, er å hente lærdom fra den belgiske filosofen Philippe van Parjis. Han foreslår en overføring av verdier fra den eldre til den yngre generasjon ved hjelp av et statlig utbetalt engangsbeløp tidlig livet. Dette vil være med å veie opp noe av det skjeve utgangspunktet unge får i dag.

Selve utformingen av en slik ordning kan variere. Et konkret forslag er å gi en utbetaling på 500 000 kroner til alle 18-åringer, noe som ville kostet 32,5 milliarder kroner årlig. For å unngå at pengene brukes til lite aktverdige formål, kan en innføre en klausul for bruk av pengene på at de kun kan investeres i enten bolig, utdanning i utlandet eller i gründervirksomhet.

Hvis dette kombineres med et forslag om å fjerne dokumentavgiften ved førstegangskjøp av bolig, vil det drastisk senke terskelen for å komme inn på boligmarkedet.

Ta fra de gamle. Denne utbetalingen bør finansieres av en solid eiendomsskatt med et høyt bunnfradrag, som sikrer at den ikke rammer dem med minst å rutte med, og en radikal arveavgift. Det er også essensielt at man reduserer rentefradraget på boliglån. Denne kan gjøres mer omfordelende og rettferdig ved å redusere rentefradraget med størrelsen på lånet, slik at en ikke subsidierer de med mye fra før av. Jo større lån du ønsker å ta opp, desto mindre rentefradrag får du.

Disse ordningene vil tilsammen tjene flere formål.

• For det første vil det sikre en forflytning av midler fra den eldre generasjonen til den yngre.
• For det andre vil det være en mer treffsikker overføring enn vanlig inntektsskatt siden den kun rammer de som har fra før, og gir til de som ikke har.
• Det ville også dempet prisveksten i boligmarkedet, siden politikken ikke lenger hadde lagt til rette for en kunstig høy etterspørsel etter dyre boliger.
• Dette ville gjort det mindre lukrativt å plassere pengene i bolig. Det vil dermed gjøre leiemarkedet til et mer reelt alternativ enn det er i dag, samtidig som det vrir investeringer vekk fra boligen til prosjekter som kommer hele samfunnet til gode.
• Dette ville gitt en mer rettferdig boligpolitikk og et mer rettferdig samfunn.

Politikerne svikter. Problemet er åpenbart for alle som ønsker å se, men våre politikere svikter. Det er derfor høyst nødvendig at unge og utenforskapet danner allianser i kampen for en mer rettferdig politikk. Eller kan vi håpe at fornuften slår inn hos norske stortingspolitikere?