Helt grei utdanning for alle, Aasland?

Kronikk i studentavisa Samfunnsvitern 10. august 2009 fra tiden som leder av Studentutvalget ved SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo.

Datoen er 23. oktober 2008. Seminarlederne på innføringsemnet i komparativ politikk på Institutt for statsvitenskap (ISV) mottar en epost fra instituttet om at det er ”… bestemt at det ikke vil bli seminarundervisning på STV1300 til våren. Det er følgende heller ikke behov for seminarledere på dette emnet.” Ingen vedtak var gjort i instituttstyre eller i programrådet og studentene var ikke blitt informert.

Noen måneder senere er det vedtatt at seminarundervisningen på samtlige innføringsemner – med unntak av metodeemnet – kuttes. Alle forsøk fra studentene på å forhindre en forvitring av undervisningstilbudet har vist seg fånyttes.

Teppet har senket seg. Kutt i undervisning og forskning er ikke lenger en nyhet, men en realitet vi må forholde oss til. Institutter og fakulteter har foretatt knallharde prioriteringer, som i flere tilfeller har gitt uheldige konsekvenser, sett med studentens øyne. På Det samfunnsvitenskapelige (SV-) fakultet er det lagt opp til en reduksjon i antall vitenskapelige stillinger. Alle kostnader er skåret inn til beinet og undervisningstilbudet svekkes. Mer presist er det snakk om kutt i antall emner som tilbys, omlegging av eksamen og bortfall av seminarer.

Denne svekkelsen av kvaliteten på programmene gjør de uteksaminerte kandidatene mindre kvalifisert enn sine forgjengere. Kandidatundersøkelsen viser at studentene skårer dårlig på muntlig kommunikasjon. Her bør den logiske konsekvensen være å utvide seminarordningen ved å gi større rom til muntlig presentasjon. I stedet opplever vi en nedleggelse av seminartilbudet. En kan bare lure på hvordan disse etterspurte kvalitetene skal fremmes hos studentene med forelesning som eneste undervisningstilbud.

Dette er heldigvis forstått hos universitetsledelsen. Et uttalt mål er å redusere forholdstallet mellom studenter og vitenskapelig ansatte. På juridisk fakultetet har de av den grunn fått kompensasjon for å redusere inntaket fra 600 til 400 studenter til de neste semesteres opptak. Dette kan være en mulig løsning også på SV-fakultetet. Det er dog stikk i strid med regjeringens ønske om at flere skal begynne å studere, som et ledd i å bekjempe arbeidsledigheten i forbindelse med finanskrisen. Men dette er tomme ønsker så lenge ikke et økt antall fullfinansierte studieplasser følges med økte basisbevilgninger.

Dagens økonomiske situasjon er et resultat av politiske prioriteringer på nasjonalt nivå, og ikke i hovedsak slett økonomistyring fra universitets side. En åpenbar synder er den sittende regjeringens ”hvileskjær” i statsbudsjettet for 2007, med kutt til høyere utdanning og forskning, som fortsatt gir ringvirkninger i universitetssektoren. Det førte til et direkte budsjettkutt hos Universitetet i Oslo (UiO) på 205 millioner. Det blir også sett på som den fremste årsak til kuttene som nå har kommet på SV-fakultetet. Og da hvileskjæret ble gjort opp for i senere statsbudsjett gikk hele økningen til økt lønn og pensjon til de ansatte.

Et mer strukturelt problem er at UiO fra og med 2003 er budsjettmessig ansvarlig for all infrastruktur. Logikken er hentet fra privat næringsliv og er ment for å sikre effektiv ressursutnyttelse. Problemet oppstår når bevilgningene fra sentralt hold stopper opp, som med hvileskjæret. Da vris kronene til infrastrukturen, på bekostning av kjerneaktivitetene utdanning og forskning.

Bremseklossen ligger i den politiske logikken. Politikk, lærer vi på statsvitenskap, handler om den skjønnsmessige fordelingen av goder og byrder. I kampen om en plass på statsbudsjettet slåss eldre mot yngre, uføre mot friske og skoleelever mot studenter. Selv i Norge, med et bugnende oljefond, er ressursene knappe. Det handler som kjent ikke om penger, men om ”ledige hender” og ”verdiskaping”.

Og det er i denne dragkampen høyere utdanning er dømt til å tape. Til tross for at ”alle” ønsker mer penger til forskning og høyere utdanning, mangler sektoren dedikterte velgergrupper og sterke pressgrupper som drar i samme retning. Det er veldig få velgere som har høyere utdanning som primærsak, og universitetene har vist sin inkompetanse i å utøve press på politikerne. Ønsket om mer penger tar raskt form av klaging og sutring, da en ikke har reelle pressmidler.

Ser en dette i sammenheng med at regjeringens sterke parti, Arbeiderpartiet, ikke blir sett på som troverdige i dette spørsmålet, er det lett å forstå at kunnskapsministeren blir overkjørt i regjeringsforhandlingene. Jens Stoltenberg vil heller gi penger til konkrete flaggsaker enn å dytte mer penger i det mer diffuse feltet forskning og høyere utdanning. Så lenge sektorens velbefinnende er overlatt til lobbyvirksomhet fra noen få enkeltaktører ser det stygt ut for studentenes videre undervisningstilbud på Norges største universitet.

Men akademikere og studenter er ikke en underklasse i det norske samfunn. Går studenter og vitenskapelig ansatte sammen og forener kreftene, er det et stort potensiale for å få gjennomslag for ens standpunkter. Sammen med det nyvalgte rektoratet må en utøve et press på myndighetene som har vært mangelvare de siste årene. Dette krever at studentene i større grad blir tatt på alvor av ledelsen på alle nivåer, men også at studentene makter å se ut over seg selv og sin kortsiktige egeninteresse. Den nåværende situasjonen er uholdbar, vi har ikke råd til å vente!

Advertisements

Leave a comment

Filed under utdanning og kunnskap

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s