Liberalismen er en frigjørende kraft

Kritikerne undervurderer liberalismens potensial for solidaritet.

Essay i Morgenbladet 10. november 2017.

Liberalismens appell kommer av at den setter enkeltmenneskets frihet og velferd i sentrum. Idealet er at alle borgere skal behandles med lik verdighet og respekt, noe som blant annet innebærer at hver og en bør ha frihet til å styre sitt eget liv som de selv vil, så lenge det er forenlig med andres frihet til å gjøre det samme. Likevel har liberalismen møtt mye kritikk.

Med høyrepopulismens fremvekst, Donald Trumps presidentskap og brexit har mange spådd at liberalismens epoke er over. Sist ut er fire norske venstreradikalere. Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson, som er redaktører for antologien Ingen mennesker er født frie, dømmer liberalismen nord og ned.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de fire er bekymret. Til tross for at vi som kollektiv blir stadig rikere, sliter vi med å finansiere velferdsordningene og forhindre økende ulikheter. Det går utover de mest ressurssvake blant oss. I tillegg ser en stor andel av oss ut til å knekke under presset. Medikamentbruk og psykiske helseproblemer rammer en faretruende høy andel av de unge, så vel som en betydelig andel av den voksne befolkningen. I mange land har en stor andel av folket gitt opp de etablerte politiske partiene. En plausibel forklaring er at de ikke lenger føler at politikerne jobber for dem. Uansett hvem de stemmer på, så føres omtrent den samme politikken.

Disse utviklingstrekkene krever en radikal respons. Forfatternes vurdering er at den ikke kan komme fra liberalismen. I innledningen skriver redaktørene at «liberalismen for lengst har utspilt sin rolle som frigjøringsideologi». 

Redaktørene av Ingen mennesker er født frie utnytter dessverre en begrepsmessig uklarhet jeg er nødt til å få klarhet i. Til tider kan det virke som om liberalismen som helhet er skyteskive for boken, som når de vier et helt kapittel til en kritikk av sosialliberaleren John Rawls og, i forbindelse med boklanseringen, omtaler undertegnede som venstre-liberalist. Men når forfatterne skal sannsynliggjøre at liberalismen er impotent, gjør de det svært lett for seg ved å kritisere én relativt marginal gren innen liberalismen, nemlig klassisk liberalisme eller libertarianismen, som forsvarer en minst mulig stat og mest mulig marked.

Hvis jeg skal forsøke å trekke ut essensen av kritikken i Ingen mennesker er født frie, er det at liberalismen har for stor tro på markedet, at den tillater for store ulikheter, at den er for opptatt av rettigheter og at den gir for lite plass til demokratiet. Denne kritikken bærer en kjerne av sannhet i seg, men undervurderer liberalismens potensial for solidaritet.

Målet mitt i denne teksten er ikke å vurdere kritikken av libertarianismen eller en naiv tro på at markedet løser alle våre problemer, men å forsvare liberalismens frigjørende kraft. 

Ser en videre forbi liberalistiske tenkere som Robert Nozick og Friedrich Hayek er det lett å få øye på den egalitære og potente kjernen i liberalismen. John Rawls forsvarer at alle borgere skal ha krav på grunnleggende friheter og lik tilgang til sentrale posisjoner i samfunnet. Men han stopper ikke der. Skal vi behandle alle borgere med lik verdighet og respekt, må også samfunnets økonomiske produksjon fordeles likt, mener han. For Rawls er målet fullstendig lik fordeling av godene, bare med unntak av de ulikheter som er helt nødvendig for å gjøre situasjonen til de verst stilte bedre. Etter denne malen er Norge et land med urettferdige økonomiske forskjeller.

Det kan selvfølgelig innvendes at Rawls’ idealer er for utopiske, slik filosofen Paul Rækstad gjør i sitt kapittel i boken. Rawls brukte lite tid på å utmeisle konkrete politiske tiltak. Men det er det heldigvis andre liberalere som har gjort de siste tiårene, uten at noen av dem er blitt viet en eneste side i Ingen er født frie. Tiltak som kommer ut av en slik analyse er en sjenerøs velferdsstat, ulike former for borgerlønn og progressive skatter på forbruk, inntekt, eiendom og arv. Blant de mer kreative forslagene som er kommet, er en «borgerarv», med siktemål om å fordele formue jevnere blant folk. Bruce Ackerman har foreslått at alle 18-åringer får en utbetaling på 80 000 dollar. John Roemer har foreslått at alle borgere bør eie en andel av nasjonens bedrifter, slik at overskuddet fordeles jevnere enn det gjør i dag. Tross de radikale forslagene er de begge liberalere. Poenget er at liberalismen ikke støtter store ulikheter. Snarere vil de fleste liberalere ønske seg mer omfordeling enn vi har i dag.

Et problem kan være at liberalismen setter individet, og ikke kollektivet, i høysetet. Et eksempel på det er liberalismens fokus på rettigheter.

Det er liten tvil om at rettighetsfesting kan gå for langt. Om staten lover bort mer enn den kan holde, blir ikke resultatet bærekraftig. Om bedrifter får rettigheter som enkeltpersoner, har vi gitt dem en brekkstang til å overstyre demokratiske vedtak gjennom domstolene. Det er imidlertid ikke liberalisme, men juridisk antropomorfisme, og er derfor kritisert av mange liberalere, blant dem Holbergpris-vinnerne Onora O’Neill og Ronald Dworkin. O’Neill tar til orde for å pålegge bedrifter flere plikter og kritiserer en trend hvor vi gir bedrifter vern som bare personer bør ha. «Avgjørelsen som truet demokratiet», var Dworkins dom i New York Review of Books da USAs høyesterett i 2010 ga bedrifter en konstitusjonell rett til å bruke så mye penger de ønsker på politisk tv-reklame.

At rettigheter er nødt til å være kjernen i borgernes forhold til staten er jeg imidlertid ikke i tvil om. Rettigheter er det som gjør at den som blir arbeidsledig kan kreve arbeidsledighetstrygden med hevet hode. Rettigheter gir arbeidstager mulighet til å kreve sin rett overfor arbeidsgiver. Rettigheter er det som forhindrer at enkeltmennesker blir kasteballer i systemet og som gir dem trygghet mot vilkårlig maktutøvelse. Rettigheter styrker den enkelte i møte med dominerende aktører, inkludert staten.

Rettigheter står heller ikke nødvendigvis i motsetning til kollektive løsninger. Snarere er det hver enkelt arbeidstagers rett til å organisere og ytre seg som gir rom for fagorganisering og medlemskap i partier, som begge er essensielle verktøy for å realisere liberalismens idealer i den virkelige verden. 

En anklage mange på venstresiden retter mot liberalismen, er at den setter hensynet til rettferdighet foran flertallets vilje, siden flertallet kan kritiseres for å systematisk fatte urettferdige avgjørelser. Det kan virke udemokratisk.

At et vedtak er fattet av et politisk flertall, gir selvfølgelig en selvstendig grunn til å respektere det, men en skal ikke følge politikk tett for å vite at noen ganger fører flertallet en urettferdig politikk. For å velge et åpenbart eksempel: Måten en behandlet homofile og tatere på, ble ikke riktigere fordi den ble vedtatt av et demokratisk flertall.

En kan likevel mene at de ulike skrankene på flertallets vilje er udemokratisk, som når Høyesterett kan vurdere om Stortingets lover er i strid med Grunnloven, eller Den europeiske menneskerettsdomstolen kan overstyre norsk rettspraksis, eller pengepolitikken føres av en uavhengig sentralbank, slik Oscar Dybedahl og Mímir Kristjánsson ser ut til å mene.

Men så lenge vi går med på at avgjørelser må tas indirekte, er det ikke klart at det er mer demokratisk at Stortinget bestemmer alt enn at Stortinget må dele beslutningsmyndighet med andre organer. Norge har heldigvis et kompetent byråkrati som ikke kan stemmes ut og inn etter flertallets forgodtbefinnende. Jeg priser meg også lykkelig over at vi lever i et land hvor ikke våre politikere bestemmer hva vi skal lese, hvem vi skal ha sex med, eller om vi skal få lov til å møtes for å drive politisk virksomhet. Siden vi alle tjener på en stabil økonomi, kan det også være en fordel at våre folkevalgte har bundet seg til masten og er blitt enige om en handlingsregel som begrenser bruk av oljepenger og at pengepolitikken føres av noen som ikke skal på valg hvert fjerde år. Så lenge denne makten er gitt av flertallet og kan tas tilbake, er det ikke noe udemokratisk ved slike ordninger.

Mange deler Dybedahl & Cos bekymringer for at markedet tar stadig større plass i livene våre og at vi ikke har sterke nok motkrefter. Et samfunn som handler om at alle skal «get ahead», hvor middelklassens foreldre ønsker å sende barna sine på privatskoler slik at de kan lykkes i konkurransen om de beste posisjonene, hvor fritiden brukes til å bygge nettverk med fremmede, fremfor sammen med de vi er glad i, er ikke mitt drømmesamfunn.

Men det er ikke klart hvor mange av disse utviklingstrekkene som kan tilskrives markedet. I mange tilfeller oppveier også markedets fordeler eventuelle ulemper. Markeder med konkurranse mellom tilbyderne gjør livene våre bedre på så mange områder. Det fremmer arbeidsdeling og spesialisering, noe som gjør jobber mer spennende og bedre betalt. Det belønner produsenter som tilbyr oss det vi vil ha, og entreprenører som finner opp ting vi har glede av. Markeder sørger for at arbeidsinnsats og kapital går til områder der de behøves mest og sørger på magisk vis for at det er brød i butikken hver morgen. I Venezuela står innbyggerne i kø og venter på brød. I Norge står brødene på rekke og rad og venter på innbyggerne.

Det er også områder hvor vi trenger mer marked. Mennesker dør fordi vi ikke har lov til å selge nyrene våre og fordi vi på vilkårlig vis har valgt å forby en hel rekke rusmidler. Globalt er mangelen på velfungerende markeder den største grunnen til at mennesker lever i ekstrem fattigdom. Fremfor å skylde på markedet, tar liberalere til orde for bedre reguleringer der markedet svikter. Om bare verdens myndigheter evner å sette en tilstrekkelig høy pris på forurensing og andre skader på miljø og andre mennesker, vil disse problemene løse seg like magisk som at brødet havner i butikken hver morgen. Det kan virke utopisk, men alternativene virker enda vanskeligere å forestille seg.

Jeg tror imidlertid vi har grunn til å være bekymret for en utvikling hvor vår status og verdi blir avhengig av hvor vellykkede vi er på markedet. Da blir andres suksess en trussel mot vår egen status. Et slikt konkurransesamfunn gjør oss mer sårbare enn vi trenger å være. Å bremse denne trenden krever en intellektuell dugnad jeg skulle ønske Ingen mennesker er født frie bidro til.

Et konstruktivt spor er å finne i liberaleren Robert Franks bok The Darwin Economy. Han foreslår progressiv forbruksskatt for å forhindre et våpenkappløp om statusgoder. Andre tiltak kan være solidariske lønnsforhandlinger, et vern om koordinert arbeidstid og fritid (nei til søndagsåpne butikker), en mer progressiv inntektsskatt som gir de rike blant oss færre insentiver til å kreve store lønnsøkninger (staten tar pengene uansett), som jeg tror redaktørene og jeg kan være enige om. Dette er alle tiltak som er i tråd med liberalismens verdier.

Det er altså ikke slik at «liberalismen for lengst har utspilt sin rolle som frigjøringsideologi». For de fleste av oss er det snarere snakk om å velge den formen for liberalisme som setter rettferdighet i høysetet, og som gir løsninger som får oss nærmere målet om et likere og friere samfunn. Om de politiske partiene virkelig omfavner en egalitær liberalisme, er jeg sikker på at det kan skape begeistring også hos velgerne som i dag opplever at de etablerte partiene svikter dem.