Revolusjon over evolusjon

Vi har tatt kontroll over omgivelsene våre, og kjemper en iherdig kamp mot sykdommer. Nå er det på tide å frigjøre oss fra evolusjonens lenker.

Essay i Samtiden 4/2017, 22. november 2017.

Hele samfunnets historie fram til nå er historien om å ta kontroll over naturkreftene. Det har vi gjort eksepsjonelt godt. Menneskeheten dominerer nå jordkloden og en stor andel av dyrene på den. Det er lett å tenke at det skyldes at jorden er spesielt godt tilpasset oss mennesker. Men forestill deg å leve et år i Norge uten alle de hjelpemidler vi mennesker er alene om å ta i bruk. Det er verken spesielt gjestmildt eller behagelig. At mennesker lever såpass skånet fra naturens brutalitet er først og fremst et produkt av menneskers felles innsats.

Hus med isolasjon og elektrisitet holder oss tørre og varme på vinteren, og tilstrekkelig avkjølte på sommeren. Verdensomspennende markeder gjør det mulig for milliarder av mennesker å samordne sine aktiviteter, slik at vi slipper å jakte eller sanke vår egen mat. Sulten som har knuget våre forfedre er noe de fleste av oss så vidt opplever når vi må gå noen timer lenger enn vanlig mellom lunsj og middag.

Det er ikke bare omgivelsene våre vi har underlagt oss. Vi har lenge kjempet en iherdig kamp mot parasittene, bakteriene og endog våre egne celler når de vender seg mot oss. Vår suksess kan måles i at det nesten ikke er til å tro at små bakterier drepte over halvparten av den norske befolkningen på bare på noen få år da Svartedauden kom til landet i 1349. Uten moderne vitenskap var vi forsvarsløse mot pesten.

I dag fører vi en kamp mot kreft, hjerteinfarkt, hjerneslag, Alzheimers, og nye mulige pandemier. Det er ingen enkel kamp, men det er grunn til å forvente at vi en gang vil lykkes i å utradere dem. I kjølvannet vil kampen mot den dødeligste sykdommen av dem alle, aldring, følge.

Både kampen mot sykdommene og arbeidet vårt for å produsere stadig flere goder, vil gjøre livene våre betraktelig bedre. Spørsmålet er likevel om det vil gjøre oss lykkeligere. Allerede ser vi at mange sliter med dårlig psykisk helse og udefinerbare plager. Vår økte lykkefølelse står på ingen måte i stil til de vitenskapelige og produksjonsmessige framskritt vi har gjort. Selv om vi produserer stadig mer, omsetter vi ikke det i flere lykkelige øyeblikk.

Og når det kommer til stykket, er det ikke lykken vi egentlig streber etter? For hva betyr det hele, om vi ikke føler oss bra? Hva er vel mer produksjon, økt dydighet og lengre liv verdt om ikke det fører til at vi opplever livet som bedre?

Når vi innser hvilken knipe vi befinner oss i, er det grunn til å forvente økt eksperimentering med teknologier som gjør at vi unnslipper tredemølla vi løper på. Virtuelle verdener vil oppsøkes gjennom tv- og dataspill, men også bruken av rusmidler vil øke. Modafinil og amfetamin-preparater vil brukes til å bedre konsentrasjonen på jobb, MDMA gir nærhet og glede, psykedeliske stoffer åpner nye former for opplevelser og gir deg en helt annen tilgang til naturen og musikkens skjønnhet. Opiater gir en følelse av fullstendig ro og glede. Når forbudet mot rusmidler faller, vil vi forske på og utvikle nye rusmidler, som kan gi uante muligheter for å fylle tiden med gode opplevelser.

Problemet er selvfølgelig at mange rusmidler og legemidler både er avhengighetsskapende og kommer med bivirkninger. Og over tid mister de gjerne mye av den magien de hadde i starten. Vi unnslipper ikke tredemølla. Det vi trenger er ikke reform, men en revolusjon av det menneskelige arvematerialet. Det er på tide å bli kvitt evolusjonens lenker.

Vi er nemlig ikke skapt for å være lykkelige og lidelsesfrie. Evolusjonen belønner genenes overlevelse, ikke at genenes foretrukne reproduksjonsverktøy, det vil si oss, skal ha det bra. Vi er laget for å registrere farer mange ganger oftere enn de opptrer, for å være konstant var vår plassering i gruppen, og for å styres av forventningen om lykke, ikke tilfredsstillelsen når byttet er vårt. De av våre forfedre som koste seg lenge rundt leirbålet varte ikke lenge i konkurransen om make eller tilgangen på mat.

Det holder derfor ikke å dominere naturen og bekjempe parasittene. Det er nemlig en grunnleggende feil i maskineriet vårt. Det trenger heldigvis ikke være slik for alltid.

Tenk om vi kunne våkne opp friske, raske og lykkelige hver morgen, for så å danse til jobb, ha en fullstendig konsentrert dag, for så å være helt tilstede for både partner og barn når vi kom hjem. På kvelden har vi energi til å gå ut med venner eller lese den boka vi gjerne skulle lest, hvor alle ting vi gjør oppleves som mange ganger bedre enn de gjør i dag. At det er noe vi bør ønske oss, bør det ikke være tvil om. Nå er det også innenfor rekkevidde å få til.

Lenge har kultur og naturlige seleksjonsprosesser vært den eneste måten å endre arvematerialet vårt på, men nå gir teknologiske framskritt oss muligheter vi ikke har vært i nærheten av. Crispr/cas9 er et slikt presist verktøy, som med tiden kan klippe og lime i arvematerialet. Forsvarlig genredigering er selvfølgelig vanskelig. I mange tilfeller vet vi ikke en gang hvor vi skal lete, fordi vi ikke vet hvilke gener som gjør hva. Og selv når vi vet hvilke gener vi skal få tak i, vet vi ofte ikke om det å fjerne eller endre dem, får utilsiktede konsekvenser. Det er imidlertid ingen umulig oppgave. Flere kandidater er allerede funnet, som COMT, et gen som transporter serotonin, ADA2b, som ser ut til å fremme pessimisme, og et “feel good”-gen, som ser ut til å henge sammen med nytelse og smerte.

Vi vet også at noen av oss er belønnet med godt humør og at dette i stor grad skyldes arvematerialet deres. Andre må ta til takke med et dårligere humør. Det gir grunn til håp om at vi kan finne hvilke gener og genkombinasjoner, som holder oss tilbake og hvilke som kan fremmes for å gi oss bedre liv. Revolusjonen er i gang. Det er et spøkelse på ferde i den vestlige verden – transhumanismens spøkelse. Det er på tide at transhumanister åpent legger fram for hele verden sitt syn, sine mål, sine tendenser.