En fri sjel

salDet finnes få virkelig frie intellektuelle. Natt til torsdag 11. august ble verden én fattigere. Anders Solli Sal, filosof og naturvitenskapsredaktør i Argument, døde i sin egen leilighet. Sal, som han ble kalt blant venner, ble bare 31 år gammel. Han var en elsket sønn, bror, kjæreste, venn, og intellektuell og emosjonell sparringspartner.

Takket være hans engasjement i avisspaltene og på sosiale medier utfordret han flere til å tenke og leve nytt, enn han var klar over. Hans kamerater fra hjembyen Porsgrunn kalte ham et «intellektuelt enmannsorkester». Denne kameraten fra Blindern istemmer helhjertet den beskrivelsen.

Leser du hans skriverier er det lett å se at han var en fritenker av rang og han var aldri intellektuelt lat. De fleste av oss slår oss til ro med at «slik er det bare». Noen er en endog skråsikre på at Gud finnes, andre på at hen ikke gjør det. Vi opererer hver dag med konsepter som gir mening til vår tilværelse, som kausalitet og fri vilje, og har tiltro til institusjoner som vitenskapen, demokratiet og rettsstaten. Vi stopper sjelden opp for å undersøke dem.13620075_10157139467465440_1272719138802904451_n

Sal slo seg aldri til ro med tro. Han ville vite hva som er sant, han ville vite hvordan det hele henger sammen. Der han tok det lengst vari sin masteroppgave i vitenskapsfilosofi. Han søkte å besvare hvordan man kan stole på vitenskapen. Til tross for at det kan se ut som gamle teorier blir erstattet med nye, forsvarte Sal at vitenskapen er et kumulativt prosjekt som gir oss stadig bedre og sanne svar om hvordan virkeligheten er.

Det Sal ønsket mest av alt, var å få muligheten til å utvikle dette prosjektet som stipendiat på Universitetet i Oslo. At han ikke kom gjennom nåløyet falt ham svært tungt. Sal hadde mange talenter, men det var akademiker han skulle bli.

En stilling på universitetet er en anerkjennelse av ens intellekt. Det trenger alle mennesker, det tror jeg også Sal trengte. Men han var friere fra slikt enn de aller fleste. Sist middag vi hadde med ham for noen uker siden, la han planer for høsten. Ved siden av å skulle gjøre masteroppgaven sin om til en vitenskapelig artikkel, finansiert av et stipend fra Forum for vitenskapsteori, og være naturvitenskapsredaktør i Argument, og skrive en bok om livets opprinnelse, hadde han en ukonvensjonell idé. Han vurderte å bli sykkelbud for Foodora. På den måten kunne han trene, mens han jobbet. Genialt, eller hva?

Som alltid hadde han et poeng, men de færreste filosofer, samfunnsdebattanter og redaktører ville ikledd seg den rosa drakten. Vi er for konvensjonelle og opphengt i status. «Det er fint for dem, men det er ikke noe for meg.»

Et mer alvorlig, men likefullt for mange like utenkelig, forslag, var å reise til Syria. Han skulle drive humanitært arbeid og hjelpe den frie syriske hæren med å bekjempe Assad. Sal jobbet intensivt i flere år med å opplyse det norske folk om grusomhetene som skjedde i Syria. Som så mange ganger med Sal, hang hode, hjerte og hender, sammen. Han ville ikke bare forstå verden, han ville forandre den.

Det var spesielt de sårbare og svake som vekket Sals engasjement og empati. Han engasjerte seg særlig sterkt i kampen for å endre prostitusjonslovgivningen, som forverrer situasjonen til sexarbeiderne. Her var han nok også på sitt mest dogmatiske. Det var uunngåelig. Til tross for hans stringente hode, var Sal ingen kjølig observatør av tingenes tilstand. Han var et følelsesmenneske.

Det merket du også i hans omgang med folk. Sal søkte ikke bare samtaler med sine «intellektuelle likeverdige». Han var interessert i alle mennesker. Som så mange av hans nære bekjente har beskrevet, så var han virkelig nysgjerrig. Han var ingen snobb, men trodde alle hadde noe å bidra med, selv i de vanskeligste spørsmålene, som han selv tenkte mye på.

At han selv engasjerte seg så sterkt i andre, og spesielt de sårbare, var kanskje delvis et resultat av hans egen sårbarhet. Når Sal var på sitt beste var han best. Han leste hardt, skrev hardt, tenkte hardt, diskuterte hardt, trente hardt, elsket hardt, festet hardt. Sal var festens midtpunkt, med sin galskap og absurde humor. Men han hadde også perioder med tunge tider. I begge perioder var rus en stor del av hans liv. Og det var det som til slutt tok livet hans.

Det er trist for den Sal som skulle ha fortsatt å leve det livet han hittil hadde levd til det fulle. Og det er usigelig trist for dem som aldri lenger skal berøres av ham, og for alle de som ikke fikk gleden av å møte ham. Men en mager trøst er at hans tanker, levesett og livsglade vesen, lever videre i oss. Vi gjør alle klokt i å la oss inspirere av Sal til å tenke dypere og leve mer.

Denne nekrologen er skrevet til Tidsskriftet Argument, hvor Anders Solli Sal var naturvitenskapsredaktør.

Advertisements

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s