Moralmedisin som gjør deg mer altruistisk gjør deg ikke viljeløs

Moralmedisin bør ikke og vil ikke erstatte menneskers frie vilje. Aksel Braanen Sterri svarer på kritikken av sitt forslag om å ta i bruk moralmedisin.

Både Andreas Hardhaug Olsen og Håvard Nyhus, i henholdsvis Minerva og Dagbladets spalter, har ytret sin mistro til mitt forslag om å ta i bruk moralmedisin for å løse våre største utfordringer, som jeg har fremmet både i Dagbladet 13. mars og på Minervanett 16. april. De mener forslaget ikke bare vil feile, men at det vil gjøre mer skade enn gagn.

Spør du Hardhaug Olsen ligger årsaken i at menneskeheten trenger dagens nivå av egoisme, ikke mer altruisme, slik jeg har argumentert for. Nyhus er derimot av oppfatningen om at moralmedisin vil gjøre mennesker til viljeløse roboter, noe som vil være i strid med prinsippet om at mennesker skal ta selvbestemte valg. Jeg har mye til overs for roten i begges kritikk, men kritikken bunner i misforståelser og feilslutninger.

Et tiltak med mange utfordringer

Vi er alle enige om at vi står overfor store utfordringer i terrorisme, fattigdom, klimautfordringer og dyrelidelse. Problemet er, kanskje ikke overraskende, tiltaket jeg foreslår, nemlig å bruke moralmedisin for å gjøre oss mer altruistiske.

Det er hevet over enhver tvil om at det er mange utfordringer med et slikt forslag. For det første har vi ingen gode medisiner i dag. For det andre vil mye av forslagets attraktivitet hvile på hvilke kogntive kapasiteter moralmedisinen fremmer. Fremhever vi feil kapasitet kan vi gjøre mer skade enn gagn. For det tredje er det en hel rekke implementeringsproblemer. Hvem skal bestemme hvem som skal ta denne medisinen, hvordan skal den distribueres og hva skal sanksjonen være hvis noen ikke ønsker å ta den?

Dette er alle viktige ting å diskutere og noen av disse innvendingene kan gjøre at forslaget om å spre moralmedisin ikke bør implementeres, og jeg kommer tilbake til noen av disse i løpet av innlegget. Jeg mener likevel vi er tjent med å gi et foreløpig forsvar for å bruke dem, og feie av veien noen av de mer magefølelsesbaserte kritikkene. Hardhaug Olsen og Nyhus serverer oss med nok av slike. La meg starte med førstnevnte først.

Uegnede institusjoner

Den kanskje viktigste grunnen til å vurdere å ta i bruk moralmedisin, ved siden av at vi står overfor massive utfordringer, er at markedet og den liberaldemokratiske rettsstaten ikke ser ut til å være tilstrekkelig for å løse dem. Det har jeg argumentert for over flere sider i Minerva-essayet.

Hardhaug Olsen ser ikke ut til å bestride denne påstanden. Han mener imidlertid at jeg stiller for strenge krav til de institusjonene vi har på plass. Det er for mye å kreve at demokratiet, rettsstaten og markedet løser de kolossale utfordringene vi står overfor, mener Hardhaug Olsen. Man bør tross alt ikke «stille virkelighetsfjerne krav systemet ikke kan imøtekomme.»

Men om vi aksepterer premisset om at vi står overfor eksistensielle utfordringer, er det ikke et virkelighetsfjernt krav å kreve at institusjonene vi har laget for å løse kollektive handlingsproblemer evner å løse dem. Hvis ikke de er egnet til å løse dem står altså hele planetens økosystem i fare, flere hundretalls millioner vil leve i fattigdom i lang tid framover og en massiv mengde dyr vil fortsette å lide under våre hender.

Endre oss som inngår i institusjonene

Da kreves en annen løsning. Jeg tror ikke løsningen ligger i å erstatte demokratiet og rettsstaten med diktaturet eller markedet med planøkonomi. Om det ikke er en institusjon som har gode utsikter til å løse utfordringene som jeg nå har glemt, følger det logisk at det som gjenstår å kunne gjøre noe med er oss mennesker, som tross alt skal fungere innenfor disse institusjonene. Fra garbage in, garbage out til moral in, moral out.

Å gjøre oss mennesker bedre kan gjøres på flere måter. Vi har allerede tatt i bruk moralsk utdanning, vi har rettssystemer som lærer oss om hvilke normer som gjelder og vi har markeder og demokratier som binder våre skjebner sammen og gir oss en følelse av å være i samme båt. Men vi kan i teorien også endres ved å ta i bruk medikamenter.

Driver egoisme utviklingen?

Hardhaug Olsen mener det store problemet med denne siste løsningen er at det vil «gjøre oss snillere og mindre egoistiske», noe som «paradoksalt nok vil løfte færre ut av fattigdom». Grunnen er, ifølge skribenten, at det er egoisme som driver verden, ikke hensynet til den neste. Det er hensynet til egeninteressen som driver bakeren til å gi oss brød, ikke hans omsorg for de han metter.

Jeg er helt enig i at det som er så flott med markedsøkonomien er at den langt på vei forener den enkeltes egeninteresse med hensynet til fellesskapet. Det er imidlertid ingen grunn til å anta at egoisme er en nødvendig driver. For det første er det mange gründere som drives av å tilby en tjeneste folk er opptatt av, ikke direkte av økonomiske grunner. Mange av dem er opptatt av status og materielle goder, men ofte gjør de dette for å sikre en best mulig situasjon for sine familie og de nærmeste, ikke bare av egoistiske grunner. Noen er endog opptatt av å redde verden med sine bedrifter. Er det grunn til å tro at de som utelukkende er opptatt av seg selv vil levere bedre tjenester eller selge bedre varer enn den som er drevet av omtanke for andre? I så fall tar jeg gjerne imot forskning som tyder på det.

Altruisme og marked går hånd i hånd

Det er heller ikke slik at evne til altruisme står i veien for å gjøre det godt i markedet. Matt Wage kan stå som eksempel på hvordan et menneske på moralmedisin vil kunne handle. I 2011 ble han tilbudt en stipendiatstilling på Oxford. Han takket nei til fordel for en jobb på Wall Street. Hans mål er nemlig å tjene mest mulig penger for på den måten å kunne donere mest mulig av inntekten til de mest effektive tiltakene for å bekjempe fattigdom. Siden han startet i jobben for over to år siden har han reddet 100 menneskeliv. Og det ved siden av alt det han har levert i markedet til masser av mennesker som etterspør hans tjenester.

Et annet eksempel er Bill Gates som først startet og drev et selskap som har skapt så mye glede for så mange. I tillegg til det gjør han enormt mye for å redusere fattigdom og lidelse i denne verden. Altruisme og markedslogikk er ikke motsetninger, de går derimot hånd i hånd.

Klima har en enkel løsning

Videre hevder Hardhaug Olsen at «Sterris forslag forutsetter perfekt kunnskap om verden (vi vet nøyaktig hva som må til for å løse de store, komplekse problemene, vi er bare ikke snille nok til å gjennomføre handlingene).» Men heller ikke dette stemmer.

Det er riktig at jeg tror at det finnes en relativt enkel løsning på klimautfordringene vi står overfor, gitt at vi stoler på at en helt overveldende masse av klimaforskere har rett i at CO2-utslipp er vårt store problem. Det er ingenting som tyder på at verken markedet eller nasjonale liberale demokratier vil løse dette kollektive handlingsproblemet på egen hånd. En global karbonskatt vil derimot på elegant vis kunne løse problemet. Det er riktignok store utfordringer når det kommer til selve innretningen på en slik skatt. Den bør nok ikke ramme folk i fattige land urimelig hardt. Men her kunne man nok fått til en rimeligere løsning om alle hadde evnet å ta den andres perspektiv, om bare alle hadd vært mer altruistiske. I dag er det i stor grad alles kamp mot alle, noe som hindrer en god løsning.

Fattigdom har flere løsninger

Fattigdomsutfordringen har derimot ingen enkel løsning. Det er imidlertid en gryende bevegelse av effektive altruister og flinke økonomer som gir oss troverdig informasjon om hvilke tiltak som fungerer og hvilke som ikke gjør det i noen helt konkrete situasjoner.

For eksempel anbefaler organisasjonen Give Well, som evaluerer bistandstiltak ved hjelp av randomiserte kontrollerte studier, tre tiltak som beviselig har stor virkning: to programmer som jobber med å fjerne parasittiske ormer og et program, Give Directly, som gir kontanter rett til de fattige. Her er jeg helt enig med Hardhaug Olsen at vi trenger «mer seriøs forskning, erfaringer, nye ideer, vi trenger diskusjon og vi trenger dynamikken og meningsbrytningen som følger med uenighetene rundt årsaker og virkemidler.»

Gjør moralmedisinen oss til slaver?

Uenigheten mellom oss ligger ikke i behovet for mer forskning og et mangfold av ideer, men i en bekymring han deler med Nyhus, nemlig at moralmedisin vil være som «å dope et folk inn i et medgjørlig modus». Fornuftig nok mener konsekvensialisten Hardhaug Olsen at det vil føre galt på vei. Håvard Nyhus deler Hardhaug Olsens konklusjon, men kommer dit fra pliktetikken. Han skriver at «om den moralske handlingen ikke er valgt – men instruert og betinget av en kjemisk injeksjon – er det ikke lenger snakk om en moralsk handling. Å handle moralsk krever absolutt frihet.» Uten denne evnen er vi ikke bedre enn dyr.

Siden begge disse herremenn har misforstått det jeg hittil har skrevet om saken, er det mulig jeg har uttrykt meg uklart. Men det er altså ikke på en slik dominerende måte en eventuell moralmedisin bør og vil virke. Jeg er helt enig i at en moralmedisin som vil gjøre folk til robotslaver av den som laget og distribuerte den, ville være en forferdelig dårlig løsning.

Det ville med all sannsynlighet føre oss galt på vei, siden den ville kunne skape enorme problemer hvis den havnet i feil hender. Og selv om den skulle bli feilfritt implementert og den evnet å løse utfordringene er det god grunn til å mene at vi mistet noe viktig på veien, noe helt sentralt ved det å være mennesket, nemlig evnen til (eller i det minste illusjonen ved) å ta frie valg.

Hvordan kan en moralmedisin se ut?

Jeg ønsker ikke å komme med en fasit over hvilke egenskaper vi burde fremheve, men jeg vil forsøke å skissere hvordan en slik moralmedisin kan fungere. For det første tror jeg vi bør tenke oss en medisin som fungerer slik mange andre medisiner fungerer. Ta for eksempel Ritalin, som i dag blant annet gis til folk med ADHD. Ritalin påvirker hjernen vår på en slik måte at den fremmer konsentrasjon. Medisinen har åpenbart bivirkninger, men for mange har den store positive konsekvenser ved at den gjør det mulig for dem å følge med på skolen og fungere i arbeid. For noen fungerer den også som til å bedre deres impulskontroll, noe som forhindrer aggresjon og dermed på et vis gjør dem mer moralske.

Ritalin påvirker hjernen til de som bruker den, men vi anser fordelen med medikamentet til å å være store nok til at vi distribuerer det til millioner av barn. Det er mange sider ved ritalin og dens utbredelse vi kunne diskutert, men poenget i denne sammenheng er at det er ingen ved sine fulle fem som mener at Ritalin forhindrer de som tar det i å fatte frie valg. Noen vil – ofte med rette – hevde det motsatte. Nemlig at folk med ADHD kan komme nærmere det å være et autonomt, selvbestemt menneske, ved hjelp av Ritalinen, siden det hjelper dem å nå sine viktigste mål her i livet. Mangelen på konsentrasjon er et hinder for fri livsutfoldelse. Ritalin kan være et hjelpemiddel for å fjerne det hinderet.

Finnes moral?

På samme måte som Ritalin kan øke konsentrasjonen vår, kan vi tenke oss en moralmedisin som kan gjøre at vi handler mer moralsk. Håvard Nyhus lurer svært på hvordan vi i det hele tatt kan snakke om å gjøre folk mer moralske. For moral er ingen «kvantifiserbar størrelse». Nyhus sine moralfilosofiske drøftinger får ham fram til at det (eneste?) vesentlige ved moral er at vi tar frie valg, at vi «selv pålegger [oss] moralske plikter».

Men friheten er ikke alt. Nyhus mener vel ikke at et menneske som bruker sin frihet til å tortuere et uskyldig barn er like moralsk som det mennesket som redder barnet? Mener Nyhus at det mennesket som setter seg selv over alle andre og som handler på en måte som fremmer ens egne interesser på bekostning av alle andres, lever et moralsk liv? Er svarene på disse retoriske spørsmålene subjektive, eller er det noe som er galt og noe som er rett?

Jeg er helt overbevist om at det å redde et barn er bedre enn å torturere det, og hvis vi har en mulighet til å redde barnet har vi en moralsk forpliktelse til å gjøre det. Det er mulig Nyhus mener jeg nå «stotrer av gårde i dette ubestemmelige terrenget» mellom konsekvensialisme og pliktetikk, men leseren får avgjøre om det er stotring eller selvinnlysende sannheter.

Altruisme og empati som moralske egenskaper

Det er ikke like enkelt å peke på akkurat hvilken kognitiv kapasitet en slik moralmedisin bør fremme, men jeg tror en egnet kandidat kan være vår evne til å sidestille andres behov og interesser på lik linje med våre egne. Jeg har valgt å kalle det altruisme, men det er kanskje upresist.

Poenget er ikke at man skal sette andres interesser foran sine egne, slik mannen som gir fra seg alle sine organer for å redde flere gjør. Man skal derimot sidestille andre med seg selv. Man kan kanskje kalle evnen til å gjøre dette empati, men også dette begrepet byr på forvirring. Men hvis vi med empati ikke mener noe annet enn evnen til å ta den andres perspektiv og vi med altruisme mener evnen til å vekte den like høyt som vår egen, tror jeg empati og altruisme er gode kandidater.

Det kan være interessant å merke seg at denne upartiskheten er den sentrale byggesteinen i både den fremste utilitaristen Henry Sidgwick og den fremste pliktetikeren Immanuel Kants ellers ulike moralteorier.

Bill Gates er moralsk

I Minerva-essayet trakk jeg fram Bill Gates, Warren Buffet og Tim Cook som eksempler på folk vi kan si er mer altruistiske enn mange av oss er. Grunnen til det er at disse kunne vært egoister og brydd seg med sin egen rikdom, men ønsker heller å bruke den til å gjøre mest mulig for å redusere fattigdom og lidelse. Siden andre mennesker er verdt like mye som dem selv, anser de det som riktig å gi bort store deler av formuen sin til effektive tiltak for å bekjempe fattigdom.

Nyhus skriver at det å si at disse er mer moralske enn andre er «fabulering» fra min side, og at jeg feilaktig forutsetter at moral er en «rett, sammenhengende linje; en slags kontinuum fra 0 til 100». Jeg tror derimot det er ukontroversielt å si at Gates er mer moralsk nå enn han ville vært hvis han hadde brukt pengene sine på å kjøpe store båter, raske biler og store eiendommer.

Effektive altruister

Det er ikke bare rikinger som viser en imponerende altruisme. I Dagbladet 8. april presenterte jeg Peter Singers siste bok The Most Good You Can Do og effektiv altruisme-bevegelsen. Den bevegelsen består av folk som forplikter seg til å jobbe for å redusere fattigdom. Flere av dem gir bort store deler av både små og store inntekter for å redusere fattigdom.

Julia Wise er en av dem. Hun er sosialarbeider og tjener ikke stort. Likevel har hun gitt bort over 30 prosent av inntekten sin til virkningsfulle bistandstiltak de siste åtte årene. Andre jobber politisk eller annet steds hen for å oppnå samme mål.

Vi mangler evnen til å gjøre det som er rett

Jeg har lovet at jeg også skal bli en effektiv altruist, men jeg må innrømme at det lugger. Har jeg det som skal til for å ofre privat luksus for å gi bort store deler av inntekten? Jeg er overbevist om at det er moralsk rett, jeg er nok en altruist, men har jeg den empatiske evnen? Er jeg tilstrekkelig motivert til å handle for å redde et jentebarn langt der borte, eller gjøre planeten beboelig for kommende generasjoner som ikke en gang er påtenkt, slik jeg ville handlet på flekken hvis jeg så en jente i nød rett utenfor hytta hvor jeg nå sitter og skriver?

Det er her en medisin som kunne fremme vår empatiske evne utover det nære og kjære kommer inn. Jeg vet at vi burde gjøre mer for verdens fattige. Jeg vet vi burde gjort mer for å få slutt på lidelsen vi påfører dyra vi spiser. Jeg vet at vi burde gjort mer for å redusere klimagassutslippene. Jeg tror svært mange andre deler disse innsiktene med meg. Men mange av oss mangler evnen til å gjøre noe med det.

Nyhus’ biologiske feilslutning

Det er konvensjonelt i forskningslitteraturen å forklare dette med en svakhet i vår medfødte moralpsykologi. Håvard Nyhus tror en slik evolusjonspsykologisk forklaring innebærer en form for forutbestemthet, en genetisk determinisme, og mener derfor det er inkonsekvent å løfte fram mennesker som Bill Gates som spesielt altruistiske. Gates er jo også et menneske og burde derfor være rammet av den samme begrensningen. Men dette er en banal feilslutning, som humanister som Nyhus bør slutte å begå. At vi har medfødte trekk, betyr ikke at utfallet er gitt, og det forhindrer heller ikke at det finnes variasjon mellom mennesker.

Tenk bare på fordelingen av intelligens i befolkningen. Mennesker har en høyere intelligens enn andre dyr, men lavere enn vi teoretisk sett kunne hatt. Det er helt ukontroversielt å si at vårt generelle nivå av intelligens forklares av hvordan vår art har utviklet seg gjennom tusenvis av år. Men det betyr ikke at alle mennesker kan bli like intelligente som Albert Einstein var. Det betyr heller ikke at vi er forhindret fra å bli mer intelligente ved hjelp av menneskeskapte institusjoner, som skole. Beregninger tyder på at vår generasjon er vesentlig mer intelligent enn tidligere generasjoner. Mest sannsynlig skyldes det at vi lever i et mye mer komplisert samfunn.

Samfunnet påvirker vår moral uten vårt samtykke

Det samme gjelder moral. Noen er mer altruistiske og empatiske enn andre. Noen setter seg selv først, noen tar hensyn til alle andre. Til en viss grad er nok denne variasjonen medfødt. Hvis en moralmedisin skulle gjøre oss til viljeløse roboter, slik Nyhus tror, er en logisk konskvens at de som har en medfødt høyere grad av empati for andre er mindre frie enn de som har en lav grad av empati. Det virker å være en uholdbar konklusjon. Feilen ligger i Nyhus’ premiss om at et medikament som gjør deg mer empatisk gjør deg mindre fri.

I likhet med virkningen skolen og andre institusjoner har hatt på intelligens har de også påvirket vår evne til å være moralske. Kanskje den fremste institusjonen i så måte er nasjonalstaten som ved hjelp av felles språk, symboler og statsapparat har utvidet vår moralske horisont til å gjelde alle medlemmer av nasjonen. Tenk bare på reduksjonen i vold, framveksten av rettigheter for grupper som tidligere ble sjikanert, utestengt og plaget på det groveste.

I all hovedsak har disse sosiale institusjonene påvirket vår moral uten at noen av oss har gitt sitt samtykke. De endringene har likevel vært til det bedre. Og den bedringen kan altså langt på vei forklares med økt empati og altruisme. Og igjen, det vil være absurd om Nyhus skulle mene at vi er blitt mindre fri i løpet av disse årene.

Framskritt, men for treigt

Jeg håper at de institusjonene fortsatt kan fremme vår moral, men med tanke på vårt medfødte utgangspunkt er det grunn til å tro at det vil være en treig prosess. Ser vi det i sammenheng med de store utfordringene vi står overfor kan det hende at prosessen vil være for treig.

Vi bør forstå at mange av oss har et adferdsproblem. Mange lider av konsentrasjonsvansker, men flere lider av mangel på empati og manglende altruisme. Den innsikten bør gjøre at vi ser blidt på forsøk på å lage medikamenter som kan hjelpe oss med å bli mer empatiske og altruistiske.

Hvordan distribuere?

Jeg forstår at jeg har gått langt i tidligere innlegg og antydet at vi må vurdere å tvangsfore folk med disse medisinene. Hvor vidt det er riktig å ta så drastiske steg avhenger av en hel rekke forhold, som oppslutningen i befolkningen om et slikt tiltak, bivirkningen ved å ta medikamentene og akkurat hvordan medisinen virker.

Det er klart at den foretrukne måten å distribuere moralmedisin på vil være frivillighet, kanskje subsidiert fra myndighetenes side. Per dags dato kan jeg ikke se for meg at noen annen enhet enn nasjonalstaten skulle stå for distribusjonen, selv om vi står overfor et globalt problem. At den enkelte frivillig får mulighet til å ta et medikament som gjør dem mer altruistiske og empatiske bør være helt ukontroversielt, hvis ikke de negative bivirkningene er svært store.

Medikamentet i utdanningen

Et mer kontroversielt tiltak vil være å ta moralmedikamenter i bruk i utdanningen. Igjen, forutseter dette at vi har gode medikamenter for hånden, uten store bivirkninger og med de rette virkningene som jeg har skissert i dette innlegget. Men gitt disse faktorene, så kan det være nødvendig å gi våre barn en slik moralmedisin som gjør dem like moralske som de ti prosent mest moralske av oss.

De sosiale institusjonene vi har påvirker allerede barna på en måte som gjør dem mer altruistiske og empatiske enn de ellers ville vært, og det er et eksplisitt mål med utdanningssystemet vårt. Ingen barn har gitt sitt samtykke til dette. Likevel anser vi det for å være positivt. Gitt at medikamentet virker vil det ikke være noe mer drastisk enn en slik utdanning, og det trenger ikke stå i veien for å lære dem kritisk tenkning og autonomi, som selvfølgelig også er nødvendige forutsetninger for at vi skal løse vår tids store utfordringer.

Jeg diskuterer gjerne konkrete implementeringsproblemer i enda mer detalj, men det er kanskje nok om flere forstår behovet for å tenke utenfor boksen for å løse vår tids utfordringer og at moralmedisin kan være enn venn snarere enn en fiende.