9. mai skal jeg holde et innlegg om sosialdemokratiet og liberalismen på et seminar i regi av tidsskriftet Vardøger. Fram til da vil jeg lufte noen tanker om tema.
Først ut er fellesskap innenfor sosialdemokratiet.
Tankesmien Civita har de siste årene fulgt i den svenske storebroren Timbros fotspor og vært spesielt opptatt av sivilsamfunnet, denne delen av samfunnet som verken er marked, stat eller familie. (Det varierer vel litt om man inkluderer familie i det hele, og åpenbart er skillene mellom sivilsamfunn og marked i aller høyeste grad uklare.) Eksempler kan være fritidsklubben, religiøse fellesskap, korps osv.
Hovedtesen til liberalerne i Civita er at sosialdemokrater setter likhetstegn mellom staten og fellesskapet i entall. Sosialdemokrater er opptatt av «Det store vi» framfor de mange «små fellesskap» vi danner på frivillig basis.
Det er ikke en spesielt presis beskrivelse av sosialdemokraters forhold til fellesskap, men hva kjennetegner egentlig sosialdemokraters forståelse av fellesskapet sammenliknet med liberalismen?
Grovt sett kan vi si at liberalismen har følgende forståelse av fellesskap:
De små fellesskap dannes i sivilsamfunnet av frie aktører. Statens rolle er å være nøytral i møte med dem. Men også sikre muligheten den enkelte har for å forlate de små fellesskap. For eksempel er det legitimt og ønskelig at staten sikrer en utdanning som gir den enkelte redskaper og autonomi til å ta frie valg. Det er også legitimt og ønskelig å forby interne regler de små fellesskap har for å hindre at noen forlater gruppen. For eksempel skal staten sikre at den enkelte har religionsfrihet, slik at religioner ikke kan straffe medlemmer som endrer religion.
Det store fellesskapet, nasjonen, er ikke mer enn summen av de små fellesskap. Demokratiet er den foretrukne måten å summere opp enkeltindividers interesser, men på et vis kan man si at interessene vi har i saker som ikke vedrører oss (hvor vidt de i nabogrenda driver med støtende seksuelle praksiser) ikke skal ha kraft. Rettsstaten og kravet om en nøytral stat setter derfor grenser for hva flertallet kan bestemme. Et flertall kan for eksempel ikke begrense et mindretall ut fra smaksdommer om hva det gode liv er.
Sosialdemokrati har en del fellesstrekk med liberalismen, men skiller seg også fra den:
Sosialdemokratiet og de små fellesskap
De små fellesskap dannes i sivilsamfunnet. Men de trenger hjelp. Små fellesskap har positive virkninger utover medlemmene selv (tenk bare på dugnad), noe som øker sannsynligheten for at folk vil være gratispassasjerer. Da oppstår det ”markedssvikt”. Det store fellesskapet må derfor støtte de små fellesskap slik at det ikke blir underproduksjon av sivilsamfunn. (Jeg beklager det økonomiske språket.)
De små fellesskap er også steder for dominans. De må derfor begrenses. Siden vår identitet og alt vårt lokale liv er knyttet opp til sivilsamfunnets institusjoner er vi sårbare for maktovergrep. Vi vil nødig forlate gruppene vi er vokst opp i og har knyttet vår identitet til. Når kostnaden ved å forlate gruppen er høy, øker makten til de styrende (tenk på prester, rabbinere og imamer). Med en slik maktsensitiv modell er ikke lenger sivilsamfunnets organisasjoner i en markedskonkurranse om frie og bevegelige aktører som søker tilflukt der nytten er størst, men til en viss grad monopolister hvis makt kan gå utover sårbare gruppers frihet.
Siden organiserte aktører i sivilsamfunnet former folk sine liv på godt og vondt, kan det være nødvendig å bruke det store fellesskapet til å legge begrensninger på og styre de små. Sosialdemokrater vil derfor gjerne kreve at organiserte aktører oppnår mål de ellers ikke ville satt seg selv. De vil også gjerne sikre at hver enkelt lever frie liv også innenfor sivilsamfunnets organisasjoner.
En særskilt plass i sosialdemokraters sivilsamfunnsforståelse er arbeidslivets aktører. (Nå strekker vi altså strikken langt for sivilsamfunnsforståelsen, men jeg tror det er viktig.) Det er flere grunner til det. For det første er arbeidslivet tradisjonelt den mest ufrie sfære (for kvinner har nok familien vært verre). Gitt vårt kapitalistiske system, kan man i liten grad velge om man vil delta i arbeidslivet eller ikke. Man tvinges altså inn i arbeidsmarkedet. Og når man først er der står man i et svært skjevt maktforhold overfor arbeidsgiver. Arbeidsgiver kan tvinge arbeidstaker til å gjøre ting han ikke ville gjort om han hadde stått sterkere. Årsaken ligger i at arbeidstakeren lett kan byttes ut.
Det er derfor ikke tilstrekkelig for sosialdemokrater å la frie aktører gjøre som de selv vil. Sosialdemokratiet vil kreve fellesskapsløsninger. For det første stimuleres det til organisering av arbeidstakerne, noe som utjevner maktskjevhetene innad i arbeidsforholdet. Det løser fangens dilemma-utfordringer dem imellom (alle tjener isolert sett på å være streikebryter helt til streikebrytere kan straffes) og gjør at de kan kreve mer av arbeidsgiver. For det andre vil velferdsstaten svekke graden av tvang inn i arbeidsmarkedet, siden den gir en inntjening som delvis er uavhengig av markedet.
Sosialdemokratiet og det store fellesskapet
Demokratiet krever mer av sosialdemokrater enn det gjør av liberalere. Siden det store fellesskap gis en større plass innenfor sosialdemokratiet krever det at folk får reell medbestemmelse i de kollektive avgjørelser, de må delta aktivt i demokratiet, siden endringene i større grad vil forme deres liv. Her spiller samspillet mellom det store fellesskapet og de små fellesskap en viktig rolle.
Ved å trekke inn sivilsamfunnet i politikken gjennom den korporative kanal kan demokratiet bli mer enn påvirkning gjennom valgkanalen og flertallet kan samtidig påvirke sivilsamfunnet. Korporatismen begrunnes gjennom en annen forståelse av politikk og samfunnsendringer enn liberalismen har.
For sosialdemokrater er det i stor grad gjennom politikken samfunnet endres, og det store fellesskapet kan ikke være utelukkende en summering av interessene i de små fellesskap. For det første er det ikke matematisk mulig, slik Kenneth Arrow viste med sitt umulighetsteorem på 1950-tallet. For det andre er ikke folks preferanser ferdig formet, eller som økonomene ville sagt det: eksogent gitt. De formes i møte med andre; de er endogene. Det er derfor nødvendig at det er et samspill mellom den politiske prosessen og organiserte aktører, som henter sin legitmitet fra, og er med på å forme eller bevisstgjøre, medlemmer i sivilsamfunnet.
Det store fellesskap spiller en helt annen rolle for sosialdemokrater enn for liberalere. John Rawls og Ronald Dworkin tok nasjonalstaten for gitt når de laget sine rettferdighetsteorier. Men det holder ikke. For at mennesker skal føle en forpliktelse overfor hverandre krever det noe mer enn en felles tro på de liberale verdier. Man må dele noe som er felles for alle landsmenn.
Sosialdemokrater vil derfor være opptatt av å skape fellesskapsinstitusjoner. Fellesskolen skal sikre at unger fra alle samfunnslag møter hverandre. Velferdsstaten gjelder for alle, og alle har rettigheter i kraft av å være borger. Alle må lære språket som forener alle i nasjonen. Dette store fellesskapet genereres ikke av seg selv, slik liberalere tror, men er nødt til å skapes og opprettholdes.
Det er et empirisk spørsmål for sosialdemokrater om i hvilken grad hensynet til det store fellesskapet krever at de små fellesskap tar sin tørn. Men historisk sett er det klart at det har skjedd en statliggjøring av arbeid som tidligere lå innunder det sivile samfunn, for å sikre at alle borgere mottar tjenester av høy kvalitet i kraft av det å være borger.
Hva det vil kreve i det 21. århundre er åpent for diskusjon. Del gjerne dine tanker.
Aksel Braanen Sterri 