Velkommen til opplysningstiden

Opplysningsprosjektet er for alvorlig til å være den unge generasjonens foreldreopprør og selvrealiserende prosjekt. Og det er ingen grunn til at den trenger å være et prosjekt forbeholdt de unge.

Andre svarinnlegg i Aftenposten 11. september til Gunnar Aakvaags generasjonskritikk i Aftenposten 1. september 2013. Også Klassekampen lagde sak om debatten. Maria Sandvik i Bergens Tidende skrev kommentar om saken.

Jeg lot meg rive med av Gunnar Aakvaags kritikk av vår generasjon i Aftenposten, og argumenterte for at troen på vitenskap, fornuft og rasjonalitet er vår generasjons prosjekt. Det stemmer ikke. Opplysning er ikke vår generasjons kollektive prosjekt. Det er noe større. Velkommen til opplysningstiden.

Vi er alle enige om at vi står overfor en global klimakrise, at innvandringen bare vil øke og at vi er nødt til å forholde oss til mer mangfoldige samfunn med et større spenn av kulturer og meninger. Dette vil stille oss ovenfor nye utfordringer, som vil kreve nye løsninger.

Aakvaag opererer med et premiss om at den eneste måten å løse disse, er ved å utvikle en ”ny, utfordrende og tidssvarende intellektuell måte å forstå verden på” og ved å ”utfordre det bestående”. Jeg tror premisset er galt. Det er fire grunner til det.

På tvers av generasjoner

For det første står vi sterkere sammen. Opplysningsprosjektet er for alvorlig til å være den unge generasjonens foreldreopprør og selvrealiserende prosjekt, og det er ingen grunn til at den trenger å være et prosjekt forbeholdt de unge.

Vi kan hente inspirasjon fra Gerhardsen-generasjonen. Etter krigen skulle de bygge landet, men ikke i opposisjon til tidligere generasjoner. Alle skulle med og noen av dens fremste forkjempere var menn fra tidligere generasjoner.

Vår tid kaller på at vi må bruke vitenskap og fornuft til å redde vårt samfunn og vår klode. Intet mindre. Til det trenger vi alle gode krefter.

Aakvaag er så låst i sine egne definisjoner, at han ikke anser dette som en mulighet. ”Hadde jeg vært ung student i dag, hadde jeg derfor umiddelbart sluttet meg til [Braanen Sterris] prosjekt”, skriver han. Om Aakvaag forlater sitt eget teoretiske rammeverk, vil han forstå at han allerede er med. Vårt prosjekt kjenner ingen aldersgrenser.

Seier over ironien

For det andre er opplysningstidens intellektuelle konkurrenter allerede slått. Ironien og sannhetsrelativismen til Aakvaags generasjon har vist sin utilstrekkelighet, og er forlatt av dens fremste forkjempere. De som er igjen, tilhører marginale miljøer i Holbergprisens jury og på de teologiske fakulteter.

Aakvaag er selv et eksempel på opplysningstidens seier over ironien. Han har forlatt fransk postmoderne teori til fordel for å bringe biologiske perspektiver inn i sosiologien. En svært konstruktiv vending. 1990-tallets fremste ironiker, Harald Eia, er et annet eksempel. Det er ikke tilfeldig at han har gått fra å lage humor i Åpen post til å drive vitenskapsformidling gjennom Hjernevask.

Summen er det viktige

For det tredje er det strukturelle faktorer som peker i riktig retning. Den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen vi står overfor, er ikke et tog vi kan velge å hoppe av. Om vi tar forskningen som eksempel, vil vi se helt andre arbeidsformer. De som ikke greier å analysere store datamengder vil tape i kampen om forskningsmidlene. De som ikke greier å samarbeide på tvers av land- og faggrenser, vil sakke akterut.

Snusfornuften som preger vår generasjon en stor styrke

Hver og en av oss vil gjøre jobben vår. Noen vil jobbe med å utvikle ny, miljøvennlig teknologi. Andre vil reformere velferdsstaten, så den er i tråd med framtidas behov. Noen vil forske. Noen vil kommunisere forskning. Alle vil vi ta forskningen i bruk.

Vi forstår det ikke som et kollektivt prosjekt, men summen av alle våre bidrag vil karakteriseres som den nye opplysningstid.

Langsomt arbeid fra raske hoder

For det fjerde er snusfornuften som preger vår generasjon en stor styrke. Kvaliteter som ettertenksomhet, et ønske om å gjøre ting ordentlig og en respekt for autoriteter som har noe å fare med, er helt essensielle for å møte vår tids utfordringer.

Da Harald Eia ble intervjuet i Morgenbladet, omtalte han ironigenerasjonens pop-sosiologi som ”latskapssosiologi for folk med raske hoder.” Morgendagens forskning krever derimot langsomt arbeid fra raske hoder.

Opplysningstida vil ikke gi rullende hoder eller barrikader som klatres. Gatene vil ikke fylles av demonstrerende studenter. De som ønsker seg opprør vil ytre sin skuffelse over vår generasjon, helt til de innser at vi deltar i en stille revolusjon.

Advertisements

Leave a comment

Filed under leserinnlegg

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s