Klebrig kultur

Begrepet “norsk kultur” er så ullent at vi neppe blir klokere av å diskutere det.

Debattinnlegg i Aftenposten 7. januar 2013.

Jon Hustad går i Aftenposten til angrep på kulturminister Hadia Tajik (Ap) for ikke å definere norsk kultur, og dermed gå glipp av at den er truet av innvandring. Dette er ifølge Hustad problematisk fordi den norske kulturen er det som gjør det norske samfunn godt. Men ved å insistere på å fokusere på den «norske kulturen», lager Hustad en klebrig merkelapp som ekskluderer fremfor å oppnå innsikt.

Bunad og tillit

Det er ingen tvil om at økt innvandring er en trussel mot homogeniteten i norske matvaner, klesplagg og hudfarge. Men det er vanskelig å tro at Hustad argumenterer for at det er disse elementene ved norsk kultur som gjør det norske samfunn til et av de mest tillitsfulle, fleksible og minst korrupte landene i verden.

Men også med en kulturforståelse som fokuserer på de sistnevnte faktorer, er jakten etter «den norske kulturen” problematisk, og det av to grunner. For det første er det en svært dårlig måte å avgjøre spørsmålet om økt innvandring er negativt for de verdier vi setter høyt. For det andre har bruken negative konsekvenser for inkluderingen.

Bakvendtland

Hustads fremgangsmåte stryker i elementær samfunnsvitenskapelig metode. Det er bare i bakvendtland at du kan avgjøre hvilke trekk som er nødvendig for å bevare den norske samfunnsmodellen, ved å forsøke å finne ut hvor norsk kultur skiller seg fra pakistansk kultur.

En samfunnsvitenskapelig innfallsvinkel vil være å forsøke å identifisere hvilke elementer som er bra ved det norske samfunnet. Kanskje setter vi pris på økonomisk vekst og høy livskvalitet. Deretter kan vi undersøke hvilke faktorer, som for eksempel sjenerøse og universelle velferdsordninger, sentraliserte lønnsoppgjør og en fungerende markedsøkonomi, som bidrar positivt til disse. Til slutt kan de uformelle institusjonenes effekter studeres. Hustad påpeker selv den eksepsjonelt høye tilliten i Norge, som smører menneskelig samhandling. Men Hustad er ikke interessert i en slik systematisk og vitenskapelig innfallsvinkel. Innvandringen er uansett problemet.

Forskningen er heldigvis kommet Hustad i forkjøpet, og en del resultater støtter faktisk Hustads tese. Stater preget av store etniske forskjeller har mindre velferdsstater og mindre støtte til omfordeling. Det ser også ut til at økende innvandring reduserer både støtten om velferdsstaten og den generelle tilliten i befolkningen.

Men forskningen støtter derimot ikke Hustads tese om at ulempen ved nordmenns høye tillit er naivitet, og at denne gjør oss spesielt sårbar. En rekke studier viser tvert imot at stater med mer «naiv» befolkning også er mer robust mot de negative effektene av innvandring.

I land som Norge, med sjenerøse og universelle velferdsordninger og aktiv integreringspolitikk, forsvinner den negative effekten av innvandring. For Norges del ser vi at tilliten øker i perioden fra 1980 og frem til i dag, og forskerne Elisabeth Ivarsflaten og Kristin Strømsnes har i en analyse av 73 norske kommuner allerede avkreftet Hustads tese. Det er arbeidsledighet, og ikke andelen innvandrere, som er utslagsgivende for tilliten.

Klebrig merkelapp

Problemet med Hustads innfallsvinkel er dessverre ikke bare dens manglende fruktbarhet. Også konsekvensene er dømt til å være negative. Når mer definerte og håndfaste begreper som «lovlydighet», «tillit», «arbeid» erstattes med sekkebegrepet norsk kultur, er det ikke lenger mulig for innvandreren å vise sin tilstrekkelighet. Du kan være så lovlydig, tillitsfull og arbeidsom du bare vil, men den norske kulturen er du ikke en del av. Du er tvert om en trussel mot den. Mistenksomheten er kastet og den fester seg til alle som ikke defineres som innenfor.

Det er grunn til å være åpen for at innvandring kan ha en negativ effekt på støtten om viktige samfunnsinstitusjoner, som velferdsstaten og de sentraliserte lønnsforhandlingene. Men Hustads metode er i beste fall analytisk venstrehåndsarbeid. I verste fall er det et bevisst forsøk på å lukke det norske fellesskap.