Blogginnlegg på progressiv.no 8. februar 2013.
Civita-økonom Villeman Vinje forklarer i Dagens Næringsliv 5. februar hvordan det både er nyttig og rettferdig at formuesskatten fjernes. På liknende vis har redaktør i det konservative tidsskriftet Minerva, Nils August Andresen, tatt til orde for at de rike allerede betaler sin andel av kaka og vel så det. Argumentenes gyldighet hviler på et ubegrunnet og feilaktig fundament. At det urettferdig og urimelig at de som har mye skattes høyere.
I Civita- og Minerva-land er skatten en intervensjon i din frihet til å gjøre som du vil, og noe som må begrunnes i hvert enkelt tilfelle. Dette er en tankemåte som mangler en grundigere begrunnelse enn at den passer svært godt for de med mest penger.
Det er ikke dermed sagt at bevisbyrden alltid bør ligge på enkeltindividet for å bevise hvorfor pengene tilhører dem og ikke fellesskapet. Det er imidlertid gode grunner til at ytterligere ulikheter mellom folk bør rettferdiggjøres og ikke motsatt.
Det er dessverre et brutalt faktum at våre resultater i livet langt på vei kan forklares av vårt genetiske og sosiale utgangspunkt. Også senere i livet hviler noens suksess på andres uflaks. Vi nyter samtidig godt av det samfunn vi lever innenfor. Et trygt og godt samfunn med høy tillit muliggjør verdiskaping; fellesgoder som utdanning, god helse, infrastruktur og et fungerende politivesen og en effektivt offentlig administrasjon kommer arbeidsgivere, så vel som arbeidstakere, til gode. Hvordan utbytte i bedriften skal fordeles mellom arbeid og kapital er heller ingen naturgitt størrelse. En persons suksess er ikke dens alene, slik arbeidets frukter heller ikke bør være.
Den største politiske teoretikeren i det tjuende århundret, John Rawls, er kanskje den som har gått mest systematisk til verks for å forklare hvordan et rettferdig samfunn bør se ut. Han argumenterte – stikk i strid med Vinje og Andresen – for at det var ulikhetene som trengte et positivt forsvar, ikke likheten. Målsetningen skal være et likest mulig samfunn; men vi må tillate de ulikheter som er absolutt nødvendig for å gjøre de dårligst stilte bedre stilt.
Det betyr ikke at alle skal ende opp med det samme. Det er hovedsakelig to grunner til det. For det første er ikke absolutt resultatlikhet rettferdig. Noen står på hardere en andre og bør belønnes for det. For det andre motiveres vi av mer penger. Det kan derfor være nødvendig å forsvare en lønnsstruktur som motiverer folk til å jobbe hardere og ha risiko for at den totale kaka skal øke og de dårligst stilte bli bedre stilt.
Dette er langt ifra å bety at vi bør tillate alle ulikheter. Bevisbyrden ligger på de søm ønsker mer ulikhet, og for hver nye tusenlapp i lønnsøkningen og bonuser må vi spørre oss: er dette nødvendig for å motivere disse til å jobbe enda hardere og vil fruktene av deres arbeid gjøre de dårligst stilte bedre stilt? At visse ulikheter tillates er derfor rettferdig, men at det norske bedriftseiere med millioner kroner på bok skal motiveres av ytterligere lønnsøkninger, bonuser eller skatteletter virker lite trolig.
Om formuesskatt virker dempende på bedrifters investeringsvilje er et empirisk spørsmål. Det ser likevel ut til å være lite som støtter påstanden om at dagens nivå er for høyt, som både Bjørn Sandvik (UiB) og Guttorm Schjelderup (NHH) har sannsynliggjort i flere debattinnlegg i DN. At den er en rettferdig skatt bør derimot være hevet over en hver tvil.
Aksel Braanen Sterri 