Kristin Clemet advarer media: Husk på de positive sidene ved å fjerne formuesskatten. De ideologiske skylappene er dessverre mer framtredende enn argumentene.
Blogginnlegg på progressiv.no 14. februar 2013.
Kristin Clemet vet alt om hvordan du kan vri et tema til din fordel ved subtilt å skifte innfallsvinkel, ved valg av begreper eller ved å dempe ned noen forskjeller og løfte fram andre.
Nå advarer Clemet media om å gå i denne fella. Selvfølgelig ikke mot egne triks, men mot de rødgrønnes påstått ensidige skattefokus, hvor én krone i skattekutt anses som én krone mindre til velferd. Det er mange forhold som begrenser denne effekten kan Clemet fortelle oss. Kanskje det å fjerne formuesskatten ikke er så galt for velferden likevel, ymtes det forsiktig.
Det går ikke an å være uenig i at media bør framstille begge sider av en sak. Ei heller bør man være uenig i at skatt både har sine fordeler og ulemper. Det er ingen som ønsker, og ingen som tar til orde for, 100 prosent skatt. (Et unntak er Rødts kreative forslag om 100 prosent marginalskatt på inntekter over 1,5 millioner kroner. Også i partiet som representerer kommunister og sosialister skal en privatperson kunne tjene 1,5 millioner kroner uten å skattlegges mye mer enn andre folk.)
Når det er sagt er Clemets argumenter til fordel for å fjerne formuesskatten både svake og vikarierende. La oss gå systematisk til verks. Helt konkret er påstanden Clemet forsøker å skyte ned at én krone mindre i formuesskatt er én krone mindre i velferd. Det er mye som står på spill. Greier ikke Clemet denne øvelsen betyr det at Høyres alternative budsjett vil gi 12 milliarder mindre til velferd. Da er det ikke lenger mennesker, men millioner, som blir Høyres varemerke.
1. De første (og viktigste?) argumentene Clemet har mot likhetstegnet mellom velferd og skatt er at dagens offentlige ressursbruk ikke er perfekt. Argumentet er todelt. 1) Siden dagens penger over statsbudsjettet ikke brukes perfekt og 2) det er mange andre steder regjeringen kan kutte for å spare inn, så er ikke én krone skattelette én krone i velferd.
Om vi ikke antar at den rødgrønne regjeringen anser 12 milliarder kroner mer i velferd som det absolutt optimale velferdsnivået, så er begge, men spesielt den siste innvendingen, for skivebom å regne. Det er klart man kan spare andre steder. Men det å spare andre steder har ingenting med påstanden om at mindre penger i skatteinntekter er mindre velferd. Kan effektivisering frigjøre midler, så kan det brukes til mer velferd, eller når gevinstene først er sikret – til mer privat velferd for de rikeste, slik Clemet ser ut til å ønske.
Om vi antar en jevn andel ”sløsing” i overgang fra skatt til velferd, så har Clemet trivielt rett i at én krone i skattelette ikke er én krone mindre velferd. Kanskje er det bare 0,95 kroner i velferdskutt. Først er det verdt å nevne begrensningen i et slikt argument. For det andre er det å anta en jevn sløseandel ikke sannsynlig. Har du først systemene på plass, så vil ytterligere midler kunne kanaliseres mer effektiv enn om du skulle startet fra scratch. Vi kan også snu argumentet på hodet. Om målet er å få 12 milliarder kroner mer til velferd, trenger vi ytterligere skatteøkninger for å gjøre opp for ”sløsetapet”.
2. Den andre argumentasjonsrekken Clemet fører i formuesskattens favør er de potensielle dynamiske effektene av skattekutt. Argumentet er velkjent. Om de rike skattes mindre, så vil de investere mer i bedriften og slik kan skattekutt faktisk generere mer skatteinntekter. I teorien virker dette sannsynlig. Og både næringsminister Trond Giske og LO-leder Roar Flåthen har nevnt de negative sidene ved formuesskatt. Men som beskrevet i et annet innlegg ser det ut til å være få som støtter Civita og Høyres påstand om at formueskatten vil finansiere seg selv på noen måte.
3. Et tredje argument i favør av formuesskatten er at skatt handler ”om makt og om synet på staten.” og ”om frihet”. Clemet skriver at ”skattelette kan … være et frihetsprosjekt.” Her skinner Clemets ideologi tydelig igjennom. For det første ignoreres de frihetsskapende effektene av velferd som kommer så mange individer til gode. For det andre, så må det være lov til å spørre seg det banale spørsmålet: For hvem er det å fjerne formuesskatten et ”frihetsprosjekt”? Er det Kjell Inge Røkke Clemet forsøker å frigjøre?
4. Til slutt kritiserer Clemet den rødgrønne regjeringen for å ha et tilnærmet religiøst forhold til skattenivået satt av Bondevik-regjeringen i 2004. Hun trekker også fram ”feilene i systemet vårt, som bl.a. gjør at vi overinvesterer i bolig og eiendom.” For det tredje trekker Clemet fram Perspektivmeldingen som viser at vi kommer til å møte utfordringer med å finansiere framtidens velferd. Alle disse tingene er det lett å si seg enig med Clemet i og jeg har tidligere skrevet om de negative effektene av skattesystemet for boligmarkedet.
Men konsekvensen av disse innvendingene bør ikke være skattelette for de rikeste, slik Clemet later til å tro. Vi bør heller tenke kreativt om hvordan vi kan øke skatteinngangen uten å redusere investeringene eller arbeidsviljen. En eiendomsskatt og en reduksjon i rentefradraget er åpenbare kandidater. At de rikeste må betale formuesskatt og høyere arveavgift er også både rettferdige og inntektsinnbringende skatter.
Vi bør ikke la ideologi skygge for fornuften når vi skal lage god politikk for framtiden.
Aksel Braanen Sterri 