Dannelsens fortropp

Kronikk i Morgenbladet 23. desember 2011, skrevet sammen med Karl Kristian Rådahl Kirchhoff, daværende formann i Det Norske Studentersamfund.

Dannelsen ligger ikke i pensum, men i alt det andre studentene gjør.

Det foregår en stille krig ved landets universiteter. Professor Bernt Hagtvet ved Universitetet i Oslo (UiO) omtaler sin egen institusjon som en pølsefabrikk, uten å etterlate mye ære til konkurrende læresteder. Som en motvekt til dagens uutholdelige letthet svarer Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic med å publisere en antologi om dannelse på drøye 800 sider.

Blant forslagene som kommer fram er et ønske om å innføre et obligatorisk dannelsesår og slik gjenreise arven etter Arne Næss. Forslagene kommer av et snevert syn på dannelse som institusjonalisert kunnskap. Det er når studentene engasjerer seg utenfor pensum at den virkelige dannelsen begynner.

Det er ikke overraskende at studentene, gruppen denne diskusjonen angivelig gjelder, ikke begeistres av Hagtvets dannelsesiver. For det første ser dannelsesbegrepet ut til å være kronisk udefinerbart. For det andre lukter det elitisme lang vei. For det tredje er fremgangsmåten til dannede professorer autoritær og top-down i stilen.

Illustrerende nok er ikke én eneste side i dannelsesantologien skrevet av en student. Heller ikke politisk støtter studentene opp om forslagene til Hagtvet og de andre dannelsesforkjemperne. På UiO forsøker studentene å erne karakterene i de to dannelsesfagene ex.phil. og ex.fac. Studentpolitikerne ser verken nytten eller nødvendigheten av fagene, og ønsker enklest mulig gjennomseiling.

På det abstrakte plan er det en viss enighet om at dannelse er en personlig utvikling hos studenten som leder til aktivt borgerskap, en etisk bevissthet og kritisk refleksjon. Det skorter derimot på enighet om de konkrete tiltakene. Minste felles multiplum blir derfor opprettelsen av fag som inneholder et godkjent og antatt dannende pensum. Studentene får slik allmenndannelse og blir gangs mennesker.

Men dannelse er en egen form for læring, som på 1800-tallet betegnet å utforske kunnskapen for kunnskapens egen skyld, uavhengig av hva samfunnet for øvrig forventet. Det ble lest farlige, nytenkende bøker og flere grupper, som liberale kosmopolitter og arbeiderbevegelsens studiesirkler, samlet seg for å dannes gjennom samtalen og lesning av nye tekster. Dannelse ble slik en dissens mot det etablerte, framfor en institusjonalisering av de rådende dogmer. Det er denne siste formen for dannelse som bør anerkjennes.

Det finnes mange gode eksempler på studenter som har gjort seg bemerket nettopp fordi de ikke binder seg til det offisielle pensum. Studentersamfundet i Trondheim arrangerer hvert år Uka, og Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund inviterte rett etter 22. juli til en velferds- og integreringsdebatt. Nylig inviterte de også Mullah Krekar til å snakke om politisk islam.

Studentavisa Universitas er et annet eksempel på dannelse i praksis. Her har studenter denne høsten gjort seg til journalister for blant annet å avkle autoritetspersoner anklaget for forskningsjuks, som rektor på Høgskolen i Oslo og Akershus. Studentoffentligheten er heldigvis i stand til å bevege seg utenfor den politiske korrektheten og over det umiddelbart nyttige ved å gi studentene et rom for diskusjon, debatt og nytenkning.

Det er i dag dessverre et mindretall av studentene som engasjerer seg. De som gjør det ser osielle pensa som kun ett av mange ledd i studenttilværelsen og er dypt engasjert i en virksomhet tilknyttet Det er når studentene selv søker sammen for å søke sannhet at de virkelig dårlige, men også de beste, ideene blomstrer.

Der engasjementet dyrkes er når studentene møtes i kollokvier for å diskutere den faglige verdien til den nye boka til Steven Pinker; når de oppretter studiesirkler for å tenke nytt om politikk og filosofi; når de bruker ett eller flere år av sine liv på å jobbe for studentenes rettigheter og trivsel i lærestedenes studentorganisasjoner og studentersamfunn. Og godt er det, for dannelse er for viktig til å overlates til lærestedene.

For dannelsen kan ikke påføres eller påtvinges. Den må motiveres av studenten selv. Utdanningsinstitusjonene skal gjøre kunnskapen tilgjengelig, de skal stimulere til læring og de skal gi papirer på at et visst nivå av institusjonalisert kunnskap er nådd. Men den institusjonaliserte lærdom er sjelden noe annet enn et ledd i en dannelsesprosess, som like mye handler om å lese det forbudte som foreleserne ikke vil at vi skal lese.

Ordet pensum er latin for den andelen ull som slavinnene i det antikke Roma måtte karre seg gjennom i løpet av en dag. Pensum er pliktarbeidet som alle nødvendigvis må gjennom for å få godkjent graden. Dette vil være for snevert til å virke dannende. Og det er helt greit. Men for de som vil noe mer, har vi studentforeninger, studentorganisasjoner og studentmedier, der et alternativt pensum leses og diskuteres. Søken etter sannhet trekkes fram i dannelsesboken som universitetets mål. Det er når studentene selv søker sammen for å søke sannhet at de virkelig dårlige, men også de beste, ideene blomstrer.

Dannelsesreisen må studentene gjøre selv, men tiltak kan likevel settes i verk. Universiteter og høgskoler behandler ofte studentlivet særs stemoderlig. Studentmediene møter lukkede dører og foreninger kastes ut til fordel for kontorlokaler. En bevisst politikk fra rektorer og dekaner som utnytter verdien av at studentmiljøene vil gjøre langt mer for dannelsen til studentene enn mer pliktarbeid.

Vi kan også lære av Hagtvet. Ikke av hva han sier, men av hva han gjør. Ved å arrangere frokostmøter og formidle fagkunnskap til et stort publikum gjennom bøker og massemedia, stimulerer han til engasjement utover pensum. Om flere forelesere tok denne siden av sitt virke alvorlig ville dannelsesboken vært overflødig.