Bør forskerne slippes fri?

New Public Management-inspirerte reformer har gitt forskere sterkere incentiver til å publisere flere artikler. Leder det dem til større innsats eller mer middelmådighet?

Essay publisert i tidsskriftet Minervas papirutgave og på nett 14. oktober 2021.

Stadig flere forskere, gjerne i midlertidige stillinger, jakter knappe forskningsmidler og faste stillinger i et stadig mer kompetitivt arbeidsmarked. Alle forskere vet at om du ikke publiserer, kan du glemme en karriere: Det er «publish» eller «perish». Derfor publiserer forskere flere artikler enn før. Men publiseringspresset sies også å føre til forskningsjuks, sløve forskningspraksiser, og jag etter lavthengende frukt, fremfor banebrytende forskning.

Har vi havnet i uføre som et resultat av en kategorifeil: å anvende New Public Management, et styringssystem utviklet for private, strømlinjeformede bedrifter, på det kreative og uforutsigbare akademia? Eller er klagingen fra elfenbenstårnet sutring fra en privilegert klasse som endelig blir møtt med et minimum av krav om å tilfredsstille kriteriene jobben stiller?

Continue reading →

Fjern incentivstyringen

Leserinnlegg i Morgenbladet 25. mars 2011, hvor jeg tar til orde for å fjerne insentivstyringen i høyere utdanning. Bakgrunnen var den samme som for kronikken i Aftenposten om mistilliten i høyere utdanning. Jeg er idag ikke så sikker på om medisinen jeg foreskriver er særlig god.

Statsråd Tora Aasland (SV) har lansert 2011 som vitenskapsåret. I den anledning ber hun om et hvileår for økonomiske diskusjoner. Aasland vil heller rette søkelyset mot de store spørsmålene. Men dette er to sider av samme sak.

Vi kan ikke besvare de store spørsmålene uten en hensiktsmessig organisering av høyere utdannelse som legger til rette for fremragende forskning og utdannelse. Dagens praksis er lite egnet til å stimulere til god forskning og god undervisning. Det er på tide å fjerne incentivstyringen.

Continue reading “Fjern incentivstyringen” →

Mistilliten råder

Kronikk i Aftenposten 18. september 2010 hvor jeg tar til orde for at politikerne viser universitetslærerne og utdanningsinstitusjonene mer tillit. Kritikken følger i en anti-NPM-tradisjon, hvor man peker på et problem og forsøker å løse det ved tillit. I dag er jeg like overbevist om at mål- og resultatstyring har de svakhetene som jeg påpeker i dette innlegget. Jeg er imidlertid ikke like sikker på at blind tillit er løsningen. Ei er jeg sikker på at Chicago-økonomene bør få den store skylda jeg tillegger dem.

Når samfunnet bryter kontrakten med universitetene, har forskerne få grunner igjen til å delta i den dugnaden de tradisjonelt har tatt del i.

Continue reading “Mistilliten råder” →