Fjern incentivstyringen

Leserinnlegg i Morgenbladet 25. mars 2011, hvor jeg tar til orde for å fjerne insentivstyringen i høyere utdanning. Bakgrunnen var den samme som for kronikken i Aftenposten om mistilliten i høyere utdanning. Jeg er idag ikke så sikker på om medisinen jeg foreskriver er særlig god.

Statsråd Tora Aasland (SV) har lansert 2011 som vitenskapsåret. I den anledning ber hun om et hvileår for økonomiske diskusjoner. Aasland vil heller rette søkelyset mot de store spørsmålene. Men dette er to sider av samme sak.

Vi kan ikke besvare de store spørsmålene uten en hensiktsmessig organisering av høyere utdannelse som legger til rette for fremragende forskning og utdannelse. Dagens praksis er lite egnet til å stimulere til god forskning og god undervisning. Det er på tide å fjerne incentivstyringen.

Finansieringsmodellen bør funderes på det vi har av kunnskap om hvordan mennesker yter sitt beste. Dagens incentivdrevne modell er dessverre basert på ønsketenkning og empiriløs teori.

I universitets- og høgskolesektoren har man en finansieringsmodell som bare økonomiavdelingene ved hver utdannelsesinstitusjon makter å bryne seg på. Kort fortalt går den ut på at institusjonene belønnes for antallet studenter som får ståkarakter til eksamen og antallet publiserte forskningsartikler, foruten en solid grunnstøtte.

Det er noe i incentivsystemers logikk som er fundamentalt galt, og problemet blir ikke enklere av at vi snakker om høyere utdannelse. Noe av problemet ligger i at incentiver faktisk fungerer, men ikke alltid etter intensjonen. Belønner vi en viss type adferd, vil denne adferden forsterkes.

Dette blir problematisk når målene er komplekse. For hva skal en universitetsansatt bruke tiden sin på? Det er en totalsum arbeid som skal skjøttes på best mulig måte. Det skal leveres forskningsarbeid av høy kvalitet, og studenter skal få en best mulig utdannelse. Gis det kun belønning for forskningsproduksjon, vil undervisning bli nedprioritert. Belønner en derimot studentpoengsproduksjon, vil kanskje forskningsproduksjonen lide. Løsningen har vært å belønne begge deler.

Men hva med deltagelse i samfunnsdebatten og ikke-meritterende arbeid som hjelp til kollegaer, fagfellevurderinger, eller å svare på e-post fra en nysgjerrig student fra et annet fakultet? Disse delene av en ansatts hverdag er alle viktige. Det blir byråkratenes umulige oppgave å vekte disse på en hensiktsmessig måte. Hvor mye uttelling skal man få for tre kronikker i Morgenbladet i forhold til en publisering i tidsskriftene Nature eller Science?

Incentivene skyves nedover i systemet. Utdannelsesinstitusjonene måles og belønnes for sin totale produksjon av studenter og forskning. Ledelsen måler så fakultetene og instituttene etter samme lest. Siden fakultetenes og instituttenes økonomiske fremtid er basert på de samme resultatene, vil fagmiljøer bygges opp og avvikles i tråd med deres prestasjoner i forhold til noen måltall. Det er en viss forskertype som rekrutteres og belønnes i dette systemet. Dette skråplanet får dessverre større negative effekter enn man kanskje skulle tro.

En rekke psykologiske og økonomiske eksperimenter og forskning på universitetsansatte har nemlig vist hvor dårlig incentiver fungerer til å motivere arbeidere. Forfatteren Daniel Pink, som har skrevet mye om motivasjon og arbeidsliv, påpeker at incentiver hemmer vår evne til å løse komplekse og krevende problemer. Belønninger knyttet til en viss type adferd får oss til å sette skylappene på og velge den til enhver tid mest tilgjengelige løsningen. Forskning er en prosess hvor den enkleste løsningen sjelden gir den viktigste kunnskapen. Resultatet blir dårligere forskning og dårligere undervisning.

En annen utilsiktet konsekvens er misfornøyde ansatte. Forskere føler seg skviset på tid og forventninger, mens en stadig større andel av den totale kaka går med til administrasjon og ledelse. Kravene blir flyttet nedover i systemet, mens en økende andel av staben får ansvar for å lede og styre institusjonen i riktig retning. Hver arbeidstager kan kun håpe på mer tid ved å gi studentene enda mer oppfølging og publisere enda flere forskningsartikler. Det er der pengene ligger. Et åpenbart, men underkommunisert poeng, er at misfornøyde arbeidstagere verken produserer god forskning eller god undervisning.

I lys av den kunnskapen vi har, bør dagens finansieringsmodell erstattes med en tillitsbasert modell som gir institusjonene spillerom og forskerne frihet til å yte sitt beste som forskere og undervisere.

Tora Aasland, hvorfor stiller du ikke heller spørsmålet om hvilke rammer vi kan gi utdannelsesinstitusjonene for at de skal produsere best mulig kunnskap og uteksaminere de beste kandidatene?

Advertisements

Leave a comment

Filed under leserinnlegg, utdanning og kunnskap

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s