Privat eierskap står i veien for en jevnere fordelt økonomisk velstand.
Del 2 i artikkelserien fra RadicalxChange-konferansen i Detroit 22.-24. mars, publisert i Dagbladet 15. mai 2019.
Eldrebølgen gjør at færre arbeidere må finansiere økte utgifter. Det gjør det vanskeligere å finansiere de fellesgodene vi er vant med, som velferdsstaten, infrastruktur og forsvar mot indre og ytre fiender.
I tillegg har vi, som diskutert i en tidligere artikkel, en rekke udekte behov som bare kan løses ved at vi finansierer dem i fellesskap. Da trenger vi økte skatteinntekter.
Bevegelsen RadicalxChange, radikal endring, har en løsning på problemet som snur opp ned på eiendomsrelasjonene slik vi kjenner dem. Slik Glen Weyl presenterer ideen i boka Radical Markets skal alle eiendommer være til salgs til enhver tid i et offentlig register.
Den som betaler mest til fellesskapet i form av skatt får et midlertidig privilegium til å ekskludere alle andre fra å ha tilgang på eiendommen, inntil noen andre betaler mer for den.
Slik beholder vi den private forvaltningen av eiendom, mens eierskapet og en stor del av verdiene som skapes flyttes over i fellesskapets eie. Vi kan derfor kalle modellen for felleseiemodellen.
Bør modellen også inkludere folks hus og hytter? Siden boka Radical Markets ble gitt ut, er trolig dette ideen som har møtt både mest interesse og motstand. La oss derfor vente litt med det.
Det er først og fremst rentenister og late kapitalister felleseie-modellen er ment å ramme, ikke boligeiere fra middelklassen. Når de førstnevnte ikke lenger kan høste fruktene av tidligere generasjoners arbeid, men nødvendigvis må skape noe av ressursene for å ha råd til å betale for privilegiet det er å ha eksklusiv tilgang på eiendom, vil det gi en mye mer dynamisk og innbringende markedsøkonomi enn den vi ser i dag.
Du slipper en rekke langdryge forhandlinger og ressurser vil flyttes dit de er forventet å kaste mer av seg. Med på lasset følger inntekter til fellesskapet. Skatteinntektene vil deretter kunne brukes til å finansiere en rekke av de godene som gjør samfunnet så mye bedre å leve i og forretninger enklere å drive, noe som vil tiltrekke seg folk som har noe å bidra med. Slik kan vi sette i gang en positiv spiral, der verdiøkningen genererer ytterligere verdiøkning.
Ingen reformer bør innføres uten å testes ut først. En lavthengende frukt for å teste felleseie-modellen er fiskeriressursene. For å unngå overfiske gir vi i dag kvoter til noen få, som i realiteten gir dem et monopol. Det privatiserer både rikdommen fra fellesskapets ressurser og skaper en uheldig spekulasjon i kvoter.
Hvis disse kvotene heller ble gitt til den som til enhver tid var villig til å betale mest for bruksretten, ville vi sørget for at inntektene fra havet i så stor grad som mulig går tilbake til fellesskapet.
Felleseie-modellen kan også være en modell for mange offentlige anbud. I dag tilbys private aktører et midlertidig monopol på utførelsen av en rekke tjenester, som f.eks. søppeltømming.
Et problem er at du dermed skaper monopoler, ofte for flere år fram i tid, noe som er forventet å gi et dårligere tilbud. Siden det kan være svært lønnsomt å vinne anbudet, inviterer systemet til kreativ budsjettering, utnyttelse av mangler i kontraktene og korrupsjon. Med en kontinuerlig auksjon, hvor en tilbyder til enhver tid kan underby den som i dag leverer tjenesten, kan en unnslippe de problemene.
Et annet bruksområde er patenter. For å stimulere til nye oppfinnelser gir vi folk og bedrifter muligheten til å få et midlertidig monopol på å ta disse nyvinningene i bruk.
Dette systemet misbrukes imidlertid på jevnlig basis, ved at selskaper tar patent på marginale endringer i eksisterende produkter for å hindre konkurranse. En måte å unngå dette på er om en kontinuerlig må betale for å holde på et patent. Det vil gi bedrifter en grunn til å bare holde på de mest nødvendige patentene.
Nå kan vi returnere til spørsmålet om hvordan felleseie-modellen kunne fungert som modell for folks hus og hytter.
Nå som bolig bare er en utgift og ikke lenger er et investerings- eller spekulasjonsobjekt, vil ikke folk lenger ta opp store lån og putte alle verdiene de eier i boligen. Ja, de fleste av oss vil være leietakere. Som resultat vil det dukke opp et mylder av offentlige og private aktører som tilbyr oss boliger til enhver smak.
I dag er det å leie forbundet med betydelig grad av usikkerhet og ustabilitet, men slik trenger det ikke være. I andre land, hvor leie er mer utbredt, har leietakere langsiktige kontrakter og mer forutsigbare utsikter. Det kan også være mulig i felleseie-modellen. Det er ingen naturlov som tilsier at leietaker må bære all risikoen.
Jo flere garantier utleierne må gi oss som leietakere, jo større insentiv har de til å forsikre seg mot oppkjøp ved å betale mer til fellesskapet for å ha tilgang på eiendommen.
Som leietakere velger vi bolig etter behov og betaler selvfølgelig mer for å ekskludere andre fra å bo et sted hvor mange vil bo. Som i dag vil mange ønske å bo i de mest populære områdene i de mest populære byene, noe som vil drive opp prisene i disse områdene. Til forskjell fra i dag vil dette automatisk gi høyere inntekter til fellesskapet fordi utleierne må betale mer for å holde på eiendommen.
Noen av oss vil ønske å ha tilgang på store og attraktive boliger, men når vi må betale dyrt for å bruke bolig som investeringsobjekt vil vi betale for det vi trenger, ikke med henblikk på hva vi kan selge.
Ingen vil lenger sitte med mange millioner i boliglån, og vi vil derfor ikke være like sårbare for svingninger i markedet og endringer i familiesituasjonen. Kanskje ikke felleseie-modellen hadde vært så ille, likevel.
Det er imidlertid ikke de konkrete bruksområdene jeg setter mest pris på med felleseie-modellen, men at den viser oss at den eksisterende kapitalismen ikke er det beste systemet vi kan tenke oss.
Det er ikke nødvendig at noen familier i generasjoner sitter på en enorm velstand, mens andre sitter på ingenting. Det er ikke det som får kapitalismen til å virke, slik vi til stadighet blir fortalt. Snarere er det private eierskapet ofte en brems på en dynamisk og kollektivt innbringende markedsøkonomi.
Aksel Braanen Sterri 