Midt i all denne private rikdommen, hvorfor ser vi så mye offentlig fattigdom?
Første del i artikkelserien fra RadicalxChange-konferansen i Detroit 22.-24. mars, publisert i Dagbladet 14. mai 2019.
I slutten av mars befant jeg meg i Detroit sammen med 400 akademikere, aktivister,
kunstnere og teknologer på den første RadicalxChange-konferansen. RadicalxChange, eller Radikal Endring, er en bevegelse som springer ut av den banebrytende boka «Radical Markets: Uprooting Capitalism and Democracy for a Just Society» fra 2017.
Primus motor er en av bokas forfattere og økonomifagets unge stjerner, 33-årige Glen Weyl. Å ønske seg endring er ikke noe nytt. Det RadicalxChange-bevegelsen bringer til bordet er konkrete løsningsforslag av systemendrende karakter.
Allerede før bevegelsen har rukket å fylle ettårsdag er det nå opprettet over 100 lokale foreninger tilknyttet bevegelsen i mange land, hvorav jeg er tilknyttet den norske.
Noen av ideene begynner allerede å få innpass i politikken, som en mer aktiv konkurransepolitikk og at vi skal få betalt for informasjonen vi gir fra oss på internett. En rekke selskaper og organisasjoner er i gang med å gjøre bevegelsens ideer til realitet.
Demokratene i Colorado har allerede tatt i bruk en ny beslutningsmekanisme, som vi kommer tilbake til i en senere artikkel. Ideen vi skal ta for oss i dag besvarer økonomen John Kenneth Galbraiths spørsmål: Midt i all denne private rikdommen, hvorfor ser vi så mye offentlig fattigdom?
Hva er det som gjør en by til et attraktivt sted å være? Trolig er svaret et mylder av møteplasser, som kafeer, restauranter, utesteder og parker; frisk luft; et godt transporttilbud; fungerende søppeltømming og hyggelige gater med fine hus.
Det disse har til felles er at de er offentlige eller semi-offentlige goder; i den forstand at de produserer verdier som går langt utover det en greier å tjene penger på dem i markedet. Det samme kjennetegner noen av våre viktigste samfunnsinstitusjoner, som mediene, skoler, universiteter, forskningsinstitutter, fagbevegelsen, og en rekke andre interesseorganisasjoner som sikrer at ulike interesser blir sett og får sin rettferdige høring i møte med myndighetene eller private aktører.
Et journalistisk gravearbeid vil ikke selge nok abonnementer eller annonsekroner til å finansiere seg selv. Verdien av et gjennombrudd i forskningen tilfaller alle, ikke universitetene som finansierte labene og betalte forskernes lønninger.
Disse sivilsamfunns-organisasjonene finansieres gjerne av myndighetene, men det er ikke alltid like enkelt å finansiere dem på en god måte. Mediene og universitetene trenger en armlengdes avstand fra politikerne. Og hvordan skal politikerne avgjøre hvilke organisasjoner de bør finansiere og hvor mye?
For å løse disse problemene har Glen Weyl gått sammen med to andre sentrale stemmer i RadicalxChange-bevegelsen, Zoe Hitzig ved Harvard University og Vitalik Buterin, grunnlegger av en plattform for kryptovaluta og smarte kontrakter kalt Ethereum.
I en artikkel lanserer de en mekanisme for å finansiere godene som verken markedet eller demokratiet er velegnet til å finansiere. De kaller ideen Liberal Radicalism, men vi kan kalle den folkefinansiering. Hvis vi anvender mekanismen på Norge vil den foregå slik: Myndighetene samler inn skatteinntekter som vanlig og en stor pott settes av til et nytt formål: folkefinansieringen.
Folkefinansieringen skal finansiere de prosjektene eller organisasjonene mange av oss nyter godt av. Organisasjonene vil få støtte etter hvor mange som bidrar med hvor mye egne penger til formålet.
De organisasjonene som får støtte fra mange, utløser mye mer penger enn de som får støtte fra noen få. Hvis 10 mennesker gir 100 kroner hver til for eksempel. Dagbladet, utløser det 10 000 kroner fra folkefinansieringen. Gir 1000 mennesker 100 kroner hver gir det 100 millioner kroner.
Den magiske formelen er litt komplisert, men samtidig vakker: Støtten fra folkefinansieringen får du ved å summere kvadratroten av hvert bidrag, opphøyd i annen. Hvis folk utelukkende tenker på hvor mye de selv får ut av at Dagbladet eksisterer, så vil støtten folkefinansieringen bidrar med tilsvare verdien vi i fellesskap får ut av godet.
Og siden Dagbladet konkurrerer med alle andre organisasjoner som folk ønsker å støtte, både på lokalt, nasjonalt og overnasjonalt nivå, er det ikke fare for at noen vil tømme statskassen på bekostning av andre, med mindre det reflekterer den fordelingen folk ønsker seg. Folkefinansieringen kan åpenbart bli en attraktiv alternativ inntektskilde for mediene.
Like vesentlig er det at modellen kan gi mediene et insentiv til å spille på våre bedre sider. I dag tjener mediene penger på blant annet klikkbare kjendisnyheter og puppebilder, og saker vi fristes til å betale for tilgangen til. Hvis vi heller finansierer de mediene vi mener gir oss verdi, vil vi nok heller støtte aviser som produserer kvalitetsjournalistikk.
Hvis flere land går sammen, kan folkefinansieringen også brukes til å finansiere prosjekter på tvers av landegrenser, som for eksempel grønn teknologi som kommer alle land til gode. Folkefinansieringen forutsetter nemlig ingen annen samarbeidsvilje enn at folk tenker på egeninteressen de får ved at prosjektene finansieres.
Folkefinansieringen bidrar med resten. Det er vanskelig å overskue hvordan et samfunn som muliggjør en slik radikal demokratisk makt over produksjonen av fellesgodene vil se ut. Det krever en varsom framgangsmåte for å identifisere muligheter og svakheter ved folkefinansieringen. Det er imidlertid også grunn til begeistring.
Folkefinansieringen kan løse mange av de største problemene i dagens samfunn ved å muliggjøre en solid og mer tilpasningsdyktig finansiering av alle de organisasjonene som gjør samfunnet vårt godt. Det gjenstår selvfølgelig et betydelig problem: Hvordan skal vi ha råd til å finansiere alle disse semi-offentlige godene? Det er tema for neste artikkel som trykkes og publiseres i morgen.
Aksel Braanen Sterri 