Essay: Hva er meningen med menneskenaturen?

Sosiobiologiens far, Edward O. Wilson (85) løfter de store spørsmålene i ei ny bok.

Idésak i Dagbladet 14. januar 2015.

Vi tar livet av dyrearter vi ikke visste eksisterte, vi er i ferd med å rykke hele økosystemet vi lever i ut av balanse og står i fare for å skape katastrofale klimaforandringer.

Samtidig kriger religiøse grupperinger mot hverandre og står i veien for enighet om grunnleggende spørsmål i moderne rettsstater.

I en lettlest og fascinerende liten bok The Meaning of Human Existence setter sosiobiologiens far, 85 år gamle Edward O. Wilson, seg fore å gi en forklaring på hvorfor vi, tross irrasjonaliteten i dette, likevel gjør som vi gjør, og hvordan vi kan komme oss helskinnet ut av situasjonen vi har satt oss i.

Den paleolittiske forbannelse

Wilson kaller tiden vi går inn i for Ensomhetens tid. Grunnen er at vi er i ferd med å utrydde artene vi deler planeten med. Forklaringen finner Wilson i evolusjonshistorien.

Da vi begynte å stå på egne ben forlot vi sansemessig 99 prosent av dyreriket.

Vårt begrensede sanseapparat gjør at vi bare får med oss et lite knippe av de fantastiske lyder, syn og lukter som andre organismer er kilden til. Da ryker samtidig vår omtanke for dem.

Ensomheten kan koste oss dyrt. Utslettelsen av bare noen få arter kan hindre store framskritt innen farmasi, bioteknologi og landbruk. Uten sopp, ingen antibiotika; uten ulver, ingen hunder; ingen ville fugler, ingen kylling.

Ja, «uten naturen, til slutt ingen mennesker». Vi utrydder andre arter mellom 100 og 1000 ganger hurtigere enn før menneskeheten spredte seg på denne kloden.

Både gode og onde:

Vår manglende evne til å ta vare på andre kaller Wilson «den paleolittiske forbannelse». Evnene vi utviklet på den afrikanske savannen er ikke er tilpasset vår moderne verden.

Vi bryr oss mest om dem som er lik oss og nær oss og kan lett egges til vold mot mennesker og dyr vi definerer som en del av de andre.

Heldigvis er ikke alt svart. Evolusjonen har også dyrket fram en god side. Vi må derfor slutte å diskutere om mennesket er godt og om samfunnet perverterer oss, eller om mennesket er ondt og samfunnet gjør oss godt.

Vi er begge deler, og denne tosidigheten er nødt til å legges til grunn når vi utvikler politikk og samfunnets grunnleggende institusjoner.

I denne sammenheng har Wilson lite til overs for humanioras meritter, som han mener knapt har sett framskritt siden Platon og Aristoteles verker for flere tusen år siden.

Slik en rekke andre akademiske superstjerner fra de harde vitenskapene, som Lawrence Krauss, Richard Dawkins og Sam Harris, mener Wilson at humaniora trenger en naturalistisk vending for å komme videre.

Samfunnsvitenskapens rolle:

Wilson har rett i at flere samfunnsforskere bør tar på alvor naturvitenskapens resultater i sine analyser av menneske og samfunn. Men i strid med hva Wilson gir inntrykk av gjør de beste deler av både humaniora og samfunnsvitenskap allerede dette.

I sitt tobindsverk om Political Order, som jeg anmeldte i 2014, starter statsviteren Francis Fukuyama sine analyser med vissheten om at menneskers altruisme sjelden strekker seg utover den lille gruppen vi omgir oss med. Han forsøker å forstå hvilke institusjoner som likevel skaper fred og stabile relasjoner.

Svaret er: Rettsstat, demokrati og en sterk og effektiv stat. De er alle nødvendige ingredienser for å holde våre onde sider holdes i sjakk.

Psykologen Steven Pinker har beveget seg andre veien, fra naturvitenskapelige studier av menneskehjernen til samfunnsvitenskapen.

I The Better Angels of our Nature påviser han at utviklingen av gode institusjoner og normer gjør verden til et stadig bedre sted å leve i. Drapsraten i Vest-Europa er fra 1400-tallet til i dag redusert fra 40 til 1 per 100 000 innbyggere.

I all hovedsak skyldes dette de politiske, økonomiske og akademiske institusjoner vi har utviklet og som former våre sinn.

Det er imidlertid enklere å påpeke hvilke institusjoner som fremmer de mer positive sider av menneskenaturen, enn å utforme dem der de ikke eksisterer.

Det er heller ikke gitt at institusjoner vil være tilstrekkelig til å sikre at vi handler på en måte som sikrer vår og andre arters overlevelse. Det er her teknologien kommer inn.

Teknologiens muligheter:

Den teknologiske utviklingen de neste tiåra vil dreie seg om bio- og nanoteknologi og robotikk. Vi vil, ifølge Wilson, få vite hvordan liv oppsto på jorda, skape kunstige organismer, erstatte gener og modifisere genomet med kirurgisk presisjon, samt lage roboter som kan erstatte jobber i både «manuelle» og «intellektuelle» yrker.

Det gir enorme muligheter, men kan også by på store utfordringer. Hvis alle kan 3D-printe våpen i sin egen kjeller, hva skjer da med samfunnet vårt?

Vi trenger mer humanioraforskning: Naturvitenskap eller teknologi kan ikke redde oss fra vår egen atferd.

Begge grener har gitt oss enorme framskritt som gjør at vi lever behagelige liv. Men de vil ikke gjøre det enklere for oss å leve i sameksistens med både dyr og mennesker, ei heller gi svar på hvordan vi skal bruke den nye teknologien.

Vi trenger derfor mer naturvitenskapelig orientert humanistisk- og samfunnsvitenskapelig forskning og bør gi mer plass for ikke-realfaglige perspektiver i bruk av ny teknologi.

Bør vi ta teknologien i bruk?

Men kan også teknologien hjelpe oss med å bli bedre mennesker? Blant andre etikerne Julian Savulescu og Ingmar Persson fra Oxford University, mener vi bør omfavne mulighetene teknologien gir oss.

De tar til orde for at vi burde gjøre mennesker mer altruistiske og mindre gruppeorienterte ved hjelp av piller eller genetisk manipulering, noe jeg tar til orde for i et essay i Dagbladet 13. mars 2015 og på Minervanett 16. april.

Slik kan vi komme nærmere å virkeliggjøre «the better angels of our nature», som Steven Pinker kaller det.

Wilson slår i stede et slag for «eksistensiell konservatisme», at vi bevarer den biologiske menneskenaturen slik den er. Men hvorfor det? Kan ikke endring av det menneskelige genomet kunne hjelpe oss å overkomme den «paleolittiske forbannelsen»?

Allerede i dag er det mulig å implantere et gen fra andre dyr inn i mennesker. Det kan utvikle sanseapparatet vårt på en slik måte at vi gjenfinner kontakten med deler av det enorme mangfoldet av organismer vi deler planeten med.

Og med utviklingen av stadig farligere våpen, hva er sannsynligheten for at feilbarlige og gruppeorienterte mennesker ikke vil utsette hverandre for enorme lidelser?

Kan vi tørre å la være å ta teknologien i bruk?