Anmeldelse: Livsverket om vestens vekst og fall

Francis Fukuyama har levert sitt livsverk om den politiske utvikling fra tidenes morgen.

Bokanmeldelse i Dagbladet 6. november 2014 av Francis Fukyamas tobindsverk: Bind 1: «The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution» (2011) og Bind 2: «Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Globalization of Democracy» (2014). New York: Farrar, Straus and Giroux.

Francis Fukuyama har utgitt et imponerende og sprenglærd livsverk på over 1200 sider om den politiske utviklingen i verdens land fra tidenes morgen til i dag.

Første bind The Origins of Political Order kom i 2011 og omfatter historien fra mennesket levde i klanbaserte samfunn fram til den franske revolusjonen.

Bind to, Political Order and Political Decay, ble utgitt i høst, og tar for seg utviklingen fra den industrielle revolusjonen fram til i dag.

Fukuyama viker ikke unna de store spørsmålene. Han forsøker å gi et svar på hvordan vi greide å fri oss fra vår biologisk rotfesta nepotisme, og dermed gikk fra klanbaserte samfunn til å leve i moderne stater med millioner av fremmede mennesker.

Og ikke minst, hvordan stater som ennå ikke har utviklet seg kan bli som ‘Danmark’, forstått som et velstående, demokratisk, velstyrt og lite korrupt drømmesamfunn.

Bøkene er enorme akademiske prestasjoner. De presenterer en gjennomgang av forskningsfronten innen et stort antall faggrener, som antropologi, økonomi, historie, samfunnsvitenskap og biologi. Men det er ikke alt.

Fukuyama presenterer også en egen, og velbegrunnet teori om den historiske utviklingen og det liberale demokratiets sannsynlige framtid.

Kunne bli Danmark

Fukuyama er kanskje mest kjent for essayet «The End of History» som ble utgitt ved den kalde krigens slutt.

Her argumenterte han for at det liberale demokratiet ikke lenger hadde noen konkurrenter.

Det markerte starten på en ekspansiv og lite ydmyk politikk som startet med Pengefondet og Verdensbankens markedsliberalisme på 1990-tallet og som endte med de militære invasjonene i Irak og Afghanistan med mål om å bringe demokrati til regionen.

Felles for denne politikken var at frihandel, åpne markeder og demokrati ville skape samme velstand der som her. Alle land kunne bli til Danmark.

For mange har Fukuyama anno 1989 blitt stående som bilde på vestlig arroganse. Og ikke uten grunn. Fukuyama støttet invasjonen av Irak og var blant støttespillerne for den nykonservative bølgen i amerikansk politikk.

De to bindene som nå foreligger kan ses som et grundig forsøk på å kvitte seg med ansvaret for denne politikken. Fukuyama mener fortsatt at det liberale demokratiet er endemålet for den politiske utviklingen.

Men det å komme dit er ikke gjort i en håndvending. Det krever tålmodighet, forståelse for det spesifikke og for hva som gjør Danmark til «Danmark». Svaret ligger ifølge Fukuyama i de politiske institusjonene. Og de institusjonene som trengs er en effektiv og sterk rettsstat som er ansvarlig overfor sine borgere.

Tre institusjoner

Det er hvordan disse tre, dels separate institusjonene, rettsstaten, demokrati og et effektivt og sterkt statsapparat, har utviklet seg opp gjennom historien og over hele verden, Fukuyama setter seg fore å forklare i de to bindene.

Her blir det mye, selv for den interesserte leser å forholde seg til.

I bind 1 tar han oss med innom stammesamfunn, Kinas utvikling, Aten, Romerriket, Det osmanske riket og katolisismen og protestantismens utvikling på vårt eget kontinent.

Bind 2 er like full av detaljer opp til vår egen tid. Fra industrialiseringen og kriger i Europa som tvang fram sterke stater, til demokratisering på det amerikanske kontinentet, og grundige gjennomganger av utviklingen i Latin-Amerika, Asia og Afrika.

Heldigvis skriver han godt og bøkene er tilgjengelige selv for dem som ikke nødvendigvis kjenner materien godt fra før av.

Til tross for engasjerende historieskrivning blir bøkene likevel overveldende lesning. Detaljene og nyanseringene blir så mange at det er vanskelig å holde fatt i den røde tråden.

Det er uten tvil en styrke ved boka at den ikke kommer med skråsikre påstander om universelt gyldige sammenhenger, men når de fleste eksempler har moteksempler, blir man ofte stående forvirret tilbake.

For eksempel viser Fukuyama overbevisende hvordan trussel om krig bidro til å fremme sterke og upartiske stater i Europa, slik det gjorde i Kina i eldre tider og Japan på 1900-tallet.

Men i Latin-Amerika hadde krig ingen slik virkning. Noen vil kanskje slå seg til ro med at det skyldes de ulike kontinentenes historie, men det presser bare behovet om forklaring et steg bakover.

Relevant

Mens Bind 1 er den beste lesningen, er Bind 2 mest relevant for vår tid. Den forklarer på overbevisende måte hvordan de vestlige liberale demokratier ble så suksessfulle som de har blitt, men gir også innblikk i deres potensielle fall.

Spesielt er det USA som får kritisk behandling. Den minkende amerikanske middelklassen ser at de rike og de velorganiserte kan skaffe seg fordeler i systemet, mens myndighetene sliter med å løse basale oppgaver.

Det har allerede resultert i en sterkt svekket tillit til de politiske myndighetene. Evner ikke USA å løse sine utfordringer kan middelklassen ende med å forlate demokratiet.

Fukuyama gir argumentet historisk støtte. Det er nettopp middelklassen som har spilt en essensiell rolle i utvidelsen av demokratiet. Middelklassen har alle steder ønsket representasjon om de skulle skattlegges, slik det lød fra Boston Tea Party.

Problemet i det amerikanske systemet ligger i for lite administrativ kapasitet og «for mye demokrati og for mye lover». Et godt politisk system som ivaretar legitimiteten i øynene til egne borgere er ikke bare nødt til å være formelt lydhøre for borgerne. Det er altså ikke nok med et representativt demokrati. Det må også kunne holde det de lover.

Skildringene av det amerikanske byråkratiet som kveles under reguleringer fører tankene til de norske debattene om New Public Management. Med nøkkelord som tillit og byråkratisk autonomi, ville trolig Fukuyama vært skeptisk også til den norske utviklingen.

Selv om vi er nærmere «Danmark» enn noe annet land, utgjør bøkene en tydelig advarsel om å hvile på laurbærene.

Fukuyama trekker parallellen til evolusjonslæren. Historien viser med all tydelighet at selv om man har utviklet gode institusjoner finnes ingen end of history. Den som ikke evner å tilpasse seg, vil ikke ha håp om å overleve lenge.