Tida er knapp. To kortversjoner av bøkene om Thomas Pikettys «Kapitalen» er ute på norsk. I Dagbladet 12. desember anmeldte jeg Esben Titland og Manifests Piketty på 1-2-3 og Jesper Roine og Spartacus’ Piketty forklart.
Den franske økonomen Thomas Pikettys «Kapital i det 21. århundre» har solgt enorme kvanta og vært gjenstand for massiv oppmerksomhet. Fagøkonomer har ikke kunnet ignorere hans tese om at kapitalismen skaper ulikheter.
Men, selv om boka er en salgssuksess er det få som har lest den. Bare 2 til 3 prosent av de som kjøper den kommer seg gjennom den, og de aller fleste slutter tidlig. Enda færre har sett på det tekniske appendikset som ligger på nett.
Som så ofte står det ikke på interessen, men på gjennomføringsevnen. Det har skapt et marked for bøker som forklarer Piketty for de mange interesserte som ikke har tid til å lese en 670 siders bok på sengekanten.
I Norge var Spartacus forlag først ute med Thomas Piketty forklart, forfattet av den svenske økonomen Jesper Roine, som selv har vært med på å samle de svenske dataene som ligger til grunn for Pikettys bok. Forlaget Manifest har i samarbeid med Manifest tidsskrift nå fulgt etter og gitt ut «Piketty på 1-2-3» i tid for julegavehandlingen.
Ulike funksjoner
Bøkene fyller ulike funksjoner. «Piketty på 1-2-3» er en 21 siders tegneserie, ført i pennen av Esben S. Titland.
Tegneserien kan sammenliknes med å lese om teaterstykker på Wikipedia: Du forstår poenget, men ikke så mye mer. Det betyr ikke at den er uten verdi.
Tegneserien kan fungere både som jukselapp for de som ønsker å delta i julens Piketty-samtaler og som en inngang til selve boka.
Titlands tegneserie er likevel mer enn bare en jukselapp og en Piketty for dummies. Tegneserien er både estetisk appellerende og gir en ekstra dimensjon til de litterære passasjene i Pikettys bok.
For å illustrere ulikheten i en tid hvor myndighetene gjorde en slett jobb med å samle data om rikfolks formuer (fordi de ikke skattla dem) trekker Piketty på romaner av Jane Austen og Honoré de Balzac.
På én side presenterer Titland Balzacs Far Goriot, som blir rådet til å skrote advokatkarrieren for heller å gifte seg rik.
Piketty og Titland bruker dette til å si noe om situasjonen på 1800-tallet: Arvede formuer ga større avkastning enn hardt arbeid noen gang kunne gi.
Klart hovedpoeng
Gitt begrensningen i formatet imponerer Titland. Hovedpoenget til Piketty kommer klart fram. Siden avkastningen på formuer, på lang sikt er større enn den økonomiske veksten, vil ulikhetene øke og formuer konsentreres.
Kapitalismen selv vil ikke stoppe dette. Det var verdenskrigene og den store depresjonen som ødela formuer og skapte likheten etterkrigstidsgenerasjonen vokste opp med. Bare politiske grep vil kunne stagge utviklingen mot større ulikheter, skal vi tro Piketty.
Tegneserien er likevel for kort til å gi noe mer enn essensen. Hvis du har lest de første kapitlene av Capital, vil ikke Titlands bok gi flere innsikter. I et slikt format er det heller ikke overraskende at alle nyanseringer og forsøk på å gå dypere inn i forklaringene Piketty selv foretar i sin bok blir ofret. Titland presenterer heller ingen kritiske innvendinger.
Her er Roines bok bedre. Også denne er liten; en pocketbok på knappe 90 sider. Foruten å levere et grundig og nyansert sammendrag av boka, står Roines bok støtt som eget bidrag til debatten om økonomisk ulikhet og og diskusjonen om holdbarheten i Pikettys analyser.
Roine tar også for seg Norden særskilt. Det nordiske blikket og vurderingen av om Piketty har rett, gjør denne boka høyst relevant for den norske debatten.
Piketty nevner ikke Norge i sin bok, og antar at Sverige kan stå som representant for de nordiske landene.
De nordiske landene
I Thomas Piketty forklart bøter Roine på dette. Han tar for seg de ulike nordiske landene og beskriver utviklingen: «Toppinntektenes utvikling i de nordiske landene har på mange måter vært forbausende lik utviklingen i mange andre land … Inntektsforskjellene har økt, og inntekter fra kapital spiller en viktig rolle i denne utviklingen.»
Sammendraget av Piketty er så godt og grundig at den for de aller fleste lesere nok kan erstatte originalen.
Roine kjenner materien godt og gjør et godt arbeid med å introdusere leseren for både hovedpoeng og nyanser i Pikettys framstilling.
Bokas størrelse byr imidlertid på formidlingsutfordringer.
De mange ulike begrepene, teoriene, statistikken og økonomiske sammenhengene som presenteres kan likevel bli overveldende når de presenteres i komprimert form. Ofte må Roine ofre utdypninger for å gjøre det kort. Det kan gjøre det vanskelig å henge med.
På et vis kan det forsvares. I kontrast til mange andre bøker som har oppnådd samme oppmerksomhet som Pikettys Capital, trenger den ikke først og fremst en forklaring fordi den er vanskelig. Det er kun størrelsen som byr på hindringer. For de som har tida til hjelp, er det derfor ingen grunn til å stoppe med disse innføringsbøkene.
Spesielt er Roine god når han tar for seg del fire i Pikettys bok som omhandler løsningsforslagene.
I motsetning til blant andre Marius Doksheim, som har skrevet et Civita-notat om Piketty-debatten, forstår Roine at forslaget om en global formuesskatt i første rekke er en «nyttig utopi», en mal man kan måle andre forslag opp mot. Et eksempel er en formuesskatt på EU-nivå og eiendomsskatt nasjonalt.
Også vurderingen av Pikettys analyser er god. Mens Doksheim i sitt notat samler kritikken uten å vurdere holdbarheten av den, tar Roine et godt og analytisk grep om kritikken. For de som ikke vet hva de skal mene om den, kan Roines bok være nyttig.
Det er likevel flere kritiske innvendinger Roine med fordel kunne tatt på alvor. Roine er økonom av samme alen som Piketty. Det gjør han spesielt egnet til å framstille boka for et norsk publikum. Det gjør imidlertid at han hopper over flere av de interessante diskusjonene som har oppstått i kjølvannet av boka.
Blant annet Kalle Moene, Daron Acemoglu og James Robinson har kritisert Piketty for ikke å ta politiske institusjoner tilstrekkelig på alvor. Piketty snakker en del om det, men de utgjør ingen funksjon i de økonomiske modellene hans. Roine er ikke en gang i nærheten av å behandle denne kritikken.
Ulikheter
Heller ikke diskusjonen om hvilke ulikheter som er rettferdige eller som er konsistent med opprettholdelsen av et fungerende demokrati nevnes i betydelig grad, uten at det bør trekke for mye med tanke på bokas størrelse.
Til tross for manglene er Roines bok vel verdt pengene. Vet du at Piketty blir for lang eller du vil ha et spesielt blikk på Norden, er Thomas Piketty forklart et godt valg.
Vil du derimot få med deg hva alt oppstyret handler om, eller gi familiemedlemmer en kort innføring før du bombarderer dem med styrker og svakheter ved Pikettys bok, er Titlands «Piketty på 1-2-3» å anbefale.
Til orientering: Aksel Braanen Sterri er redaksjonsmedlem i Manifest tidsskrift.
Aksel Braanen Sterri 