Legitim omskjæring

Staten bør ikke brukes til å gjøre avvikende levesett enda vanskeligere enn de allerede er.

Essay i Dagbladet 14. oktober 2013 om omskjæring av guttebarn.

Debatten er atter blusset opp igjen om noen på religiøst grunnlag skal kunne kutte i sine nyfødte guttebarns peniser. Et irreversibelt inngrep, som av åpenbare grunner ikke utføres med barnas samtykke. Jeg tror de fleste kan være enig i at du trenger en svær god grunn for å tillate en slik praksis. Er religion en god nok grunn? Spør du meg personlig, er svaret nei. Jeg mener bud fra «Oven» er en dårlig grunn til å gjøre noe som helst. Spør du meg i kraft av å være en borger som gjennom valg og offentlig debatt er med på å bestemme vårt lands lover og regler, heller jeg likevel mot å si at grunnen er god nok. Skadene er ikke alvorlige, og religiøs overbevisning er en god nok grunn til at vi fortsatt bør tillate omskjæring av gutter.

En del stemmer i debatten ser ut til å mene at dette er et lett spørsmål. Heldig for dem, men jeg overbevises ikke av noen av dem.

På den ene siden har du forkjempere fra de religiøse samfunn som setter budene fra «Oven» over enhver skade som påføres barnet. Det er korrekt at dagens talsmenn for de jødiske organisasjoner viser til forskning som viser positive helsegevinster ved omskjæring. Ervin Kohn, leder for Det mosaiske trossamfund, sa til Klassekampen i helgen at «Vi gjør dette av forebyggende årsaker». Men dette er i all hovedsak et vikarierende argument fra deres side. «Gudlige» påbud kan ikke stilles spørsmålstegn ved. Foreldrene og religionen settes over barnets individuelle rettigheter.

Dette er en uholdbar argumentasjon. Vi anser — heldigvis — ikke lenger det som skjer innenfor husets fire vegger som utelukkende en privat affære. Foreldre har ikke lov til å slå sine egne barn, selv om de mener at barna blir noen ubehagelige krapyl om de ikke tuktes med jevne mellomrom, eller fordi en eller annen guddom skulle befale det. Det gamle konservative verdensbildet, hvor familien er grunnenheten for analysen har tapt til fordel for det mer individualistiske, liberale verdensbildet. Og godt er det. Vi sier nå at barna har rettigheter i kraft av dem selv.

På den andre siden har du en rekke av dem som taler for å sette barnets rettigheter over foreldrenes religionsfrihet. Barneombudet ønsker for eksempel å beskytte guttebarnet mot å omskjæres ved å innføre en aldersgrense på 15 år. På den måten bevarer det enkelte guttebarn både sin fysiske utrustning til det blir gammel nok til å ta en fornuftig avgjørelse og friheten til å omskjære seg — skulle han ha lyst til det. Foreldrenes religionsfrihet respekteres også, men man anser den for å slutte der barnets frihet begynner. Eller som noen vittige stemmer i denne debatten har omformulert det til: Foreldrenes religionsfrihet slutter der guttungens penis starter. Jeg mener ingen av disse to sidenes resonnementer holder. Vi må dykke dypere ned i hva barnets rettigheter egentlig bør bestå av. Hvor skadelig må noe være for at staten skal gripe inn i foreldrenes frihet til å oppdra sine egne barn? Hva er en god nok grunn til å utføre et medisinsk inngrep?

Vi bør begynne med å plassere bevisbyrden. Ligger den hos de som ønsker å utføre en medisinsk inngripen på sine barn ut fra religiøs overbevisning, eller ligger den hos de som ønsker å begrense denne muligheten? Det kan se ut til at legestanden ønsker at bevisbyrden må ligge på de som ønsker en medisinsk inngripen. Men konklusjonen er drevet av at de anlegger et snevert syn på hva medisin kan og skal brukes til. Om medisin kun skal brukes til å bedre noens helse, er det klart at bevisbyrden ligger på de som ønsker medisinsk inngripen.

Men medisin har også andre effekter, som å øke vår livskvalitet. Det er ingen tvil om at jødiske foreldre anser det som helt nødvendig for å leve de livene de vil, at de kan ta i bruk medisinen til dette formålet. Da er det ikke lenger klart at bevisbyrden bør ligge på disse. Selv om jeg på ingen måte synes den jødiske begrunnelsen er god eller deler deres tro, mener jeg at vi i et godt, liberalt og åpent samfunn må anerkjenne, respektere og innenfor rimelige grenser, tolerere, at mennesker har ulike syn på hva som er godt og hva som er nødvendige for å leve fullverdige liv. Det er derfor rimeligst å plassere bevisbyrden hos de som ønsker å forhindre muligheten til å omskjære sine barn, akkurat som med all annen oppdragelse.

Det er ikke tvil om at det er hensiktsmessig å «gi» foreldrene mulighet til å oppdra sine egne barn. Det bør være hevet over enhver tvil om at foreldrenes makt over egne barn ikke er absolutt. De alvorlige tilfeller av omskjæring av jentebarn er langt over grensen for hva vi kan akseptere, uansett hvor sterk overbevisning foreldrene har om at dette er rett. Det samme gjelder omskjæring av gutter uten lokal bedøving, omskjæring gjennomført av folk som ikke er profesjonelle, eller gjennomført med skarpe steiner og bruk av munnen til å suge vekk blodet. Men grensen mener jeg ikke er gått når det gjelder omskjæring av gutter under ordentlige forhold og med lokal bedøving.

Jeg mener vi kan legge én innvending død med en gang. Og det er at foreldre ikke «har rett til», eller bør, ta valg om barnas kropp. Det har de, selv om det innebærer en medisinsk inngripen av irreversibel karakter. Et eksempel er nok til å illustrere dette. Jeg tror de aller fleste av oss anser inngrep som utvilsomt er til barnets beste for å være uproblematisk. Å operere hareskår, for eksempel, er ikke bare en nøytral inngripen. Den er flott. Den bør oppfordres til! Og det gjelder selv om det er formynderi. Vi kan tross alt ikke vente til barna blir myndige før vi begynner å ta avgjørelser som påvirker dem. Og dette er i all hovedsak foreldrenes jobb.

Men om den medisinske inngripen er skadelig for barnet, er det fortsatt greit? Det avhenger av skadens omfang. Bare tenk hvor mange små «inngripener» foreldre gjør hver dag mot sine barn. Kun når disse overgår et visst omfang, er det grunn for staten til å intervenere. Innenfor rimelighetens grenser må foreldre få lov til å ta valg som ikke er optimale, og ja, til og med skadelige, for sine barn. Så hva sier forskningen om skadeomfanget av omskjæring? Jeg er ingen forsker på området, men det ser ut til å være enighet om at juryen fortsatt ikke har bestemt seg. Det som foreligger viser blandete resultater. En gjennomgang av forskningen viser at de potensielle fordelene så vidt oppveier de potensielle ulempene, men at det ikke er en åpenbar seier. Det viktige er at det på ingen måte er klart at det er en stor skade som påføres guttebarnet ved å omskjære det. Men er grunnen for en slik irreversibel inngripen god nok?

Er det å tillate omskjæring bare skadelig kulturrelativisme, at våre standarder for hva som er rett og galt varierer med kulturen folk lever innenfor? Den nylig avdøde Christopher Hitchens er kjent for å avkle religiøse dogma. I boka «God is Not Great» skriver han treffende nok at vi aldri ville tillatt omskjæring om det ikke var fordi vi lar religiøse grupperinger slippe unna med begrunnelser vi aldri ville godtatt for andre. Om du tok med barnet ditt til legen og ba om å få et bilde av spaghetti-monsteret skåret inn på barnets mage, ville legen nektet — selv om det hadde vært mulig å gjøre det smertefritt gjennom lokalbedøvelse. Om det er sant, høres det ut som om vi gir religion en privilegert plass, som vi ikke ville gitt noen andre. Og ikke nok med det. Det gjør også at det grunnleggende rettsprinsippet om likhet for loven står på spill. Om tilhengere av en religion får mulighet til å omskjære sine barn, hvorfor skal ikke tilhenger av en annen — gjerne mindre og yngre — religion, få lov til å påføre sine barn en tilsvarende inngripen?

Likeledes, hvorfor skal ikke omskjæring av gutter og jenter likestilles i loven? Som Morten Kinander påpeker i et innlegg på Minervanett er såkalt «sunna-omskjæring» å sammenlikne med omskjæring av gutter, «men like fullt underlagt en strafferamme på inntil 4 år.» Dette er viktige innvendinger, som jeg ikke har plass til å svare overbevisende på her. Men la det være sagt at jeg både ønsker meg likhet for loven, og jeg ønsker prinsipper som kan brukes i alle likeartede tilfeller. Likevel er vi nødt til å lage lover og regler på bakgrunn av de faktiske forhold vi lever innenfor. Det betyr at vi må ta hensyn til hvem de som rammes er, hvordan historie vi har og konsekvensene en regulering eller forbud vil få for disse menneskene.

 I det konkrete tilfellet vi diskuterer her er det klart at en aldersgrense på omskjæring vil utgjøre en betydelig begrensning i muligheten både jøder og muslimer har til å utøve sin religion. Det vil også sannsynligvis føre til at det vil gå under jorden og utføres med mye større skade enn det gjøres i dag. Dette er tungtveiende konkrete forhold som gir grunn for å tillate omskjæring av gutter. Den religiøse overbevisningen bør heller ikke sammenliknes med noen som etter egen forlystelse ønsker å foreta en medisinsk inngripen på sitt barn. Vi har heller ikke opplevd at sykehus blir rent ned med krav som kan sidestilles omskjæring.

Jeg mener hensynet til det enkelte individ, er venstresidens sterkeste kort mot deler av høyresiden som setter familien, og ikke individet, som grunnstein for deres politiske filosofi. Slik sett har vi på venstresiden ofte rett i at vi er de virkelige liberalerne. Å bruke staten til å gi individer frihet er en helt nødvendig del av en fornuftig liberalisme. Likevel er det fallgruver venstresiden bør vokte seg vel for å falle inn i. For staten er også et maktverktøy. Dette forsvinner ofte fra analysen for velmenende liberalere på venstresiden. Og ikke bare er staten et mektig maktverktøy. Når staten først dominerer, så dominerer den ofte absolutt.

Vi må anerkjenne at ulike mennesker har ulike syn på hva som er rett, og hva som er godt. For å gå tilbake til forskjellen mellom personlige holdninger og holdninger som borger: At noen tar dårlige avgjørelser for seg selv, eller har dårlige grunner for de valgene de tar, kan irritere meg. Det kan plage meg og det kan gi meg lyst til å intervenere. Det er likevel ikke hensiktsmessig at jeg som borger skal bruke statens voldsmonopol til å tvinge gjennom mine meninger — uansett hvor mye mer fornuftige de måtte være. Kun når det er klart at vi forhindrer skade, og denne skaden klart er større enn skaden et forbud påfører, bør vi ty til forbud som virkemiddel.

Det å ha avvikende meninger fra flertallet om hvordan vi bør leve våre liv, er krevende i seg selv. Staten bør derfor ikke brukes til å gjøre avvikende levesett enda vanskeligere enn de allerede er.

Advertisements

Leave a comment

Filed under essay, politisk teori

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s