Anmeldelse: Det er dyrt å være fattig

«Scarcity» er boka for deg som lurer på hvorfor noen forblir fattige. Eller sliter med å slanke deg.

Bokanmeldelse i Dagbladet 2. oktober 2013 av «Scarcity: Why Having Too Little Means So Much» av Sendhil Mullainathan og Eldar Shafir, Allen Lane 2013.

Har du virkelig tid til å lese denne teksten? Er det ikke mer presserende ting du egentlig burde gjort, som å bruke mer tid med familien, levere arbeidet på jobben, eller gjøre reint i huset?

Knapphet gjelder i alle livets sfærer. I «Scarcity: Why Having Too Little Means So Much» viser Harvard-økonomen Sendhil Mullainathan og Princeton-psykologen Eldar Shafir på glitrende vis hvordan forståelsen av knapphet får betydning for våre liv.

Tiden er knapp. Døgnet har bare 24 timer. Du kan ikke si ja til alle prosjekter på jobben om du også skal følge barna på fotballtrening eller ha kvalitetstid med samboeren. Også penger er en knapp ressurs. Du kan ikke bruke den samme krona to ganger.

Ifølge forfatterne har knapphet både en objektiv og en subjektiv komponent. Den objektive komponenten er en mangel på ressurser. Denne kjenner vi fra før. Å ha knapt med penger er som å aldri kunne tillate seg annet enn håndbagasje på fly. Du må tenke nøye på hva du velger å prioritere.

Forfatternes nyvinning er at knappheten også kommer med en subjektiv komponent — «knapphetens psykologi». Er du ensom, tenker du på alle de sosiale relasjonene du ikke har. Å ha knapt med penger, gjør at du får penger på hjernen. Fattigdommen fanger tankene dine.

Den psykologiske komponenten gjør at vi forstår en hel rekke fenomener. Det er ikke rart slanking er så vanskelig, når det eneste du tenker på er mat. De virkelig dramatiske effektene av dette perspektivet framkommer når vi bruker knapphetens briller til å studere fattigdom. Det er forståelsen og forklaringen på fattigdommen som er denne bokas største styrke.

Å ha penger på hjernen spiser både tid og mentale krefter. Boka viser til en rekke eksperimentelle studier, mange av dem gjennomført av forfatterne selv. De viser at fattigdom reduserer en persons mentale kapasitet like mye som å gå en hel natt uten søvn. Og det skyldes ikke at fattige i utgangspunktet er mindre begavede enn det rike er.

Når forskerne manipulerer situasjonen slik at ellers like mennesker blir delegert rollen som fattig og rik, ser vi at folks mentale kapasitet varierer med mellom 13 og 14 IQ-poeng. Det tilsvarer å gå fra «gjennomsnittlig» til «overlegent» intelligent, eller på den andre siden, fra gjennomsnittlig intelligent til å være på grensen til å ha reduserte evner. Det eneste som skaper denne forskjellen er om testpersonene tilfeldigvis er blitt gitt få eller mange ressurser av forskerne.

Det er altså ikke nok med at de fattige har lite fra før. Selve fattigdommen påfører de som rammes svekkede funksjonsevner.

Knapphet har også sine fordeler, fordi knappe ressurser gir tunnelsyn. Det er først når du kjenner deadlinen presse på at arbeidet begynner å bli effektivt. Når du bare reiser med håndbagasje blir pakkingen mer effektiv.

Det samme gjelder fattigdom. Stikk i strid med hva vi ofte tenker, handler de med få midler mer i tråd med økonomenes forutsetninger om rasjonelle aktører. De vet hva en krone faktisk er verdt. Tunnelsyn har dessverre også ulemper. Når deadlinen og de trange kårene presser seg på, blir kvalitetstida med kjæresten nedprioritert. Det gjør også at du gjør en dårligere jobb som forelder.

Forfatterne viser til en interessant studie av personer som håndterer flytrafikken, som demonstrerer dette. På spesielt travle dager var pilotene dårligere foreldre enn de var på mindre travle dager. Når mengden fly i lufta økte ble arbeidstakerne dårligere foreldre.

Det vi vanligvis tolker som latskap og mangel på intelligens, kan altså sees som produkter av situasjonen de fattige lever innenfor.

Et bilde fra boka setter det på spissen. Tenk på når du snakker med noen som surfer på internett, hvor irriterende fraværende personen er. Om du ikke viste at personen var opptatt med andre ting, hva ville du tenkt om denne personen? Daff, forvirra og uinteressert? En dårlig privatøkonomi gir den samme effekten.

Kortsiktig tenkning er ikke forbeholdt fattige. Vi sliter alle med å legge av penger til å pusse opp huset eller reise på ferie. Men de fleste av oss tåler noen dårlige avgjørelser her og der, fordi vi har en sparekonto eller et kredittkort vi kan lene oss på. Vi kan alle lære noe av hvordan knapphet påvirker oss. Begrens arbeidet. Det går ut over familien. Bruk smarte løsninger for å spare mer.

Men for de som lever i fattigdom må det hardere lut til. Ikke bare opplever fattige mer knapphet. Knapphetens psykologiske effekter virker også mer alvorlige for disse. Når fattige tar dårlige avgjørelser, får det større konsekvenser. Forbrukslån er et naturlig sted å søke hjelp. Men selv om det hjelper på situasjonen i dag, gjør forbrukslånet livet bare vanskeligere neste måned.

Om vi anlegger knapphets-perspektivet på politikken, gir den klare føringer. I sin nye bok «Utenforskapet» lefler Torbjørn Røe Isaksen, vår potensielle arbeidsminister, med tanken om å stramme inn kravene for dem som mottar trygdeytelser. Det må stilles hardere krav, slik at ikke mottakerne blir passive.

Men skal vi tro Mullainathan og Shafir er det er stor sannsynlighet for at dette kan virke mot sin hensikt. De som mottar trygdeytelser er ikke late unnasluntrere. De er preget av knapphet. De er gjerne ensomme, de har mindre penger enn andre, de sliter med å finne jobb. Deres situasjon «skattlegger» deres mentale kapasitet.

Det samme gjelder antallet kompliserte skjemaer mottakerne er forventet å fylle ut. Alle er enige om at det ville være absurd å be om betaling for at folk skal søke om stønad. Forfatterne av denne boka mener det kan være like absurd å ha for kompliserte skjemaer.

For når fattigdommen presser på, kan et skjema lett bli skjøvet til side, selv om det er nødvendig for å få den hjelpen som trengs. Når fattige i USA fikk hjelp til å fylle ut skjema om økonomisk støtte økte andelen som søkte med 30 prosent. Å bare gi informasjon hjalp ingenting.

Om vi ønsker å hjelpe de dårligst stilte må vi lage en politikk som tar på alvor effektene av knapphet, argumenterer forfatterne. I Norge vil det innebære at vi reformer hvordan NAV møter brukerne. Ta skolering og arbeidsmarkedstrening som eksempel. Dette er gode tiltak. Men blir skoleringen for krevende detter folk fra. Mullainathan og Shafir foreslår å gi større rom for feil.

Fattigdom er mer presserende på ulike tidspunkt. Om du er alenemor kan det være tider med barna som er vanskeligere enn andre. Skoleringsprogrammene må tillate feil framfor å straffe de som ikke møter opp ved å kaste dem ut av programmene.

Det kanskje viktigste med denne boka er likevel dens moralske budskap. Det er ikke sløve, late og irrasjonelle mennesker som blir fattige. Det er selve fattigdommen som skaper dårlig atferd og sløve sinn.