Anmeldelse: Sprikende om det totalitære

To nye bøker om totalitær tenkning inneholder begge gode leseopplevelser og tankevekkende bidrag. Men ingen av dem klarer å sy det sammen til en tilfredsstillende helhet.

Bokanmeldelse i PROSA 5-2014 av Håvard Friis Nilsen og Helge Jordheim (red.), «Politisk frihet», Res Publica, 2014 og Øystein Sørensen, Bent Hagtvet og Nik. Brandal (red.), «Intellektuelle og det totalitære: Pervertert idealisme?» Dreyer forlag, 2014.

Intellektuelle og det totalitære stiller diagnosen. Boka forsøker å svare på hvorfor så mange intellektuelle har støttet opp om og stilt seg i front av totalitære regimer; politiske prosjekter med flere millioner av liv på samvittigheten. Politisk frihet ønsker å komme med medisinen. Boka løfter fram republikanismen, en mangslungen idétradisjon hvis fellesnevner er dens kamp for å sikre befolkningen mot totalitære styrer og den vilkårlige maktutøvelsen som nødvendigvis følger i slike regimer.

For de som ønsker å forstå sammenhengen mellom intellektuell virksomhet og det totalitære er det lite å hente i Intellektuelle og det totalitære. Og slik republikanismen presenteres i Politisk frihet, er det ikke klart at den alltid vil være et effektivt bolverk mot tyranniet. Det er heller ikke åpenbart at boka gir relevante svar på vår tids politiske utfordringer, slik den lover å gjøre i forordet.

SVERMERE OG MEDLØPERE
Redaktørene Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal har iIntellektuelle og det totalitære samlet bidrag fra tjue akademikere som forsøker å forstå åndsarbeidernes tilbøyelighet til å støtte altomfattende politiske regimer. Kapitlene er selvstendige bidrag som omhandler en eller flere intellektuelle med det de oppfatter som totalitære tendenser, enten det er til høyre eller venstre. Fra indirekte svermeri hos forfattere som Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Knut Hamsun, Nordahl Grieg og Gert Nygårdshaug og akademikere som Eric Hobsbawm og Slavoj Žižek, til direkte medløperi som hos Alfred Bäumler og Hilde Benjamin.

I motsetning til Intellektuelle og det totalitære har redaktørene av Politisk frihet, Helge Jordheim og Håvard Friis Nilsen, samlet allerede utgitte bidrag fra døde intellektuelle. Her kan vi lese tekster av forfattere som kun trenger å bli nevnt ved etternavn: Cicero, Machiavelli, Locke, Voltaire, Rousseau, Kant, Marx, Lincoln, Mill, de Beauvoir og Arendt. Også nordmenn som Georg Sverdrup, Nicolai og Henrik Wergeland, Camilla Collett, Georg Brandes, Ibsen og Bjørnson er representert. Det er kun Quentin Skinners bidrag, ved siden av redaktør Friis Nilsens eget, som er skrevet for denne boka.

I likhet med Intellektuelle og det totalitære er mange av bidragene gledelig lesning. En annen fordel er at hvert bidrag er kort nok til at det kan gjøres unna på kort tid. De fleste bidragene står på egne ben, og kan leses ett av gangen.

SANNSYNLIGGJØRES IKKE
Hovedpåstanden i De intellektuelle og det totalitære framkommer i historieprofessor Øystein Sørensens forord: Personer som arbeider med ideer, vil lettere bli fanget av det totalitære verdensbildet enn andre. Dessverre blir denne sammenhengen ikke sannsynliggjort i et eneste bidrag i boka. Det er også få bidragsytere som tar seg bryet med å forklare hvorfor de intellektuelle som er gjort til gjenstand for oppmerksomhet, har en hang til å bli totalitære. Felles for flere av bidragene er at de på de to siste sidene lufter noen forklaringer. Men det forblir ikke annet enn hypoteser.

En mulig forklaring på problemet er at redaktørene selv er svært overrasket over at intellektuelle i det hele tatt kan bli totalitære. Med den bakgrunnen blir bokas bidrag, nemlig å vise at i underkant av tjue intellektuelle har totalitære tendenser, et funn. Hovedtesen i boka blir dermed redusert til at noen mennesker som er intellektuelle, også kan være totalitære. For de av oss som ikke trodde at folk som arbeider med ideer, er immune mot totalitære ideer, er ikke bokas «funn» like oppsiktsvekkende.

Selv om vi skulle gi redaktørene rett i at det er noe i det å være intellektuell som leder mot det totalitære, er bokas utvalg av intellektuelle uegnet til å finne forklaringer. Ved å studere kun intellektuelle som har totalitære tendenser, kan man finne fellestrekk mellom disse. Et slikt trekk, som løftes fram som en faktor hos flere av bidragsyterne, er intellektuelles ønske om rene og abstrakte tankemodeller. Men siden man bare studerer intellektuelle som man vet har totalitære tendenser, er det umulig å vite om trekkene man finner, også er til stede hos intellektuelle generelt. Hvis de er det, svekkes påstanden om at det er disse trekkene som er utslagsgivende.

Boka hjelper oss altså ikke med å forstå om det er noe ved det å være intellektuell som øker sannsynligheten for å bli totalitær, og følgelig heller ikke hva det i så fall skulle være.

FRIHET I ALLE RETNINGER
Politisk frihet gjør en bedre jobb med ett av bokas hovedformål, nemlig å sannsynliggjøre at det eksisterer en republikansk idétradisjon som har preget frihetsforståelsen til alt fra britiske 1600-tallsintellektuelle som kjempet mot en eneveldig kongemakt, Thomas Paine, som ønsket amerikansk uavhengighet, 1700- og 1800-tallsfeministene Mary Wollstonecraft og J.S. Mill, som tok til orde for kvinners likestilling, til våre norske grunnlovsfedre, som ønsket uavhengighet og folkestyre.

Fellestrekket er at frihet forstås som fravær av dominans og vilkårlig makt. I sitt bidrag trekker Håvard Friis Nilsen fram Nora i Et dukkehjemfor å illustrere. Noen vil kanskje mene at Nora er fri så lenge hun har mange valg og ektemannen Thorvald gir henne de lommepengene hun trenger. Republikanere, derimot, vil kreve at Nora må frigjøres fra Thorvalds vilje. Så lenge han har muligheten til å trekke tilbake Noras valg, gjennom for eksempel å nekte henne mer penger, er hun ikke fri. Hun er ikke myndig, uavhengig eller selvstendig, som ifølge Friis Nilsen er «frihetens treenighet i republikanismen».

Redaktørenes grunn til å gjenreise denne republikanske frihetstradisjonen er deres tro på at frihet forstått som fravær av vilkårlig makt vil sikre oss mot tyranniet i alle sfærer av livet.

En fordel med det republikanske frihetsbegrepet er at det gir et blikk for at tyranni også kan foregå i privatsfæren og på arbeidsplassen. Slik sett innebærer det en frihetsutvidelse sammenliknet med frihet forstått som fravær av statlig inngripen. Det er imidlertid et annet element ved det republikanske frihetsbegrepet som kan virke i motsatt retning.

Quentin Skinner skriver at mens liberalere vil si at lovens lange arm begrenser vår frihet, mener republikanere at vi kun er ufrie om det er noen andre enn oss selv som lager lovene. Grovt sagt: I et demokratisk samfunn virker ikke lovene til å gjøre oss ufrie, nettopp fordi vi har gitt dem til oss selv.

Men det åpner flere spørsmål, og disse avklares ikke i boka. Kan ingen lover som 51 prosent av et lands innbyggere har gitt seg selv, virke frihetsreduserende? Hva hvis man tilhører en minoritet med andre interesser enn flertallet og dermed ikke er med å lage lovene? Kan ikke flertallet dominere og tyrannisere mindretallet?

Spørsmål om vern av minoriteters rettigheter og interesser, som er sentrale spørsmål i enhver diskusjon om frihet, gjør Politisk frihet oss lite egnet til å svare bedre på. Det er synd, for i forordet setter redaktørene seg som mål å gi leserne verktøy som kan brukes til å «forstå vår egen tid».

FLERE UTFORDRINGER
Bokas framstilling av republikanismen byr på flere utfordringer. Til tross for at bidragsyterne deler en aversjon mot vilkårlig maktutøvelse, er det ikke like lett å se hva annet de deler. Hvis republikanisme kan lede deg til både kommunisme (Marx), et folkeforbund (Kant) og en begrenset stat (Mill), er det ikke lett å se hvilke praktiske implikasjoner denne frihetstradisjonen har, ei heller at den fungerer som medisin mot totalitære regimer.
Siden boka mangler praktisk orienterte moderne bidrag, er det vanskelig å få fatt på relevansen av det republikanske frihetsbegrepet for dagens politiske utfordringer. De eneste samtidige spørsmålene Friis Nilsen tar opp i sitt bidrag, er mobbing på skolen og statlig eierskap.

Hva sier det republikanske frihetsbegrepet for eksempel om velferdsstatens utforming? Ta pappapermen: Vil lovfestet foreldrepermisjon til mannen gi frihet i møte med arbeidsgiver, eller vil det være en dominerende inngripen i livene til de familier som vil fordele permisjonen mellom seg?

Lesere som er interessert i de praktiske implikasjonene av det republikanske frihetsbegrepet, vil ha mer hell hvis de plukker opp en av Philip Pettits bøker om temaet. Han er professor på Princeton University og en av de fremste samtidige representantene for republikanismen. At et utdrag fra en av Pettits bøker eller artikler ikke er inkludert, er overraskende. Det ville ha dekket et stort gap i boka.

I begge bøkene er det i enkeltbidragene, og ikke helheten, man finner de gledelige overraskelsene. Jeg kan ikke her ta for meg alle artiklene som fortjener å bli trukket fram – den interesserte leser får selv gjøre et utvalg. I Politisk frihet er spesielt bidragene til Mary Wollstonecraft og J.S. Mill god lesning. I Intellektuelle og det totalitære er Terje Emberlands kapittel om teologen Kristian Schjelderup verdt å nevne.

Emberlands bidrag går nemlig lenger enn de andre i å trekke opp et skille mellom ulike tenkemåter, og han peker derfor i større grad på hvorfor noen har lettere for å la seg forføre av totalitære ideer enn andre. Dermed kommer han nærmere å besvare bokas problemstilling. Emberland demonstrerer hvordan mystisk og irrasjonell tenkning kan lede til en fascinasjon for det totalitære. For når sannheten antas å ligge i det ugjennomtrengelige framfor i det vi kan observere, er en konsekvens «religiøs genidyrkelse: All sann religion er resultat av mesteres åpenbaringer». Det er kun geniene som har tilgang til virkeligheten.

Bidraget peker framover mot en nødvendig nyansering av hvem de intellektuelle er, og gir grunnlag for hypoteser om hvordan visse former for idévirksomhet kan lede hen mot det totalitære.

Samlet sett lider begge bøkene av å være mer opptatt av idéhistorie og historiske detaljer enn å gi leseren ny lærdom om de temaene bøkene har som mål å belyse. Spørsmålet om sammenhengen mellom det intellektuelle og det totalitære, og om hvordan republikansk frihet vil gjøre oss friere, står fortsatt ubesvart. Bøkene er tidvis interessant lesning, men de gir liten hjelp på veien mot nye innsikter.

Advertisements

Leave a comment

Filed under anmeldelser, forskning, politisk teori

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s