Progressiv boligpolitikk

Dagens boligpolitikk trenger en progressiv skattereform. Vi må slutte å subsidiere de som har mest fra før og gå over til å hjelpe de som trenger det.

Dette er en noe lengre versjon av et innlegg som var på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 10. mars.

Progressiv boligpolitikk. Dagens boligpolitikk er urettferdighet satt i system. Det er et uttalt politisk og moralsk mål at alle skal ha like muligheter, men realiteten i boligmarkedet forteller en helt annen historie. Skattepolitikken gjør boligmarkedet til en arena hvor din familiebakgrunn avgjør dine muligheter til å lykkes. Det er på tide å gjøre systemet mer rettferdig. Vi trenger en skattereform som fjerner subsidiene til de som har mest og som legger til rette for de som trenger det.

Dagens boligpolitikk er urettferdighet satt i system.

”Kom deg inn på boligmarkedet så fort du kan”, blir mange barn fortalt av bekymrede foreldre. ”Det er den tryggeste investeringen du kan gjøre, og er du først inne, så fortsetter ferden oppover.” Også tabloidavisenes forbrukereksperter gir råd daglig om å spare i BSU for å ”få foten innenfor”.

Skattesubsidier. Bolig er en lukrativ investering og nordmenns fremste spareprosjekt av flere grunner. For det første er det et knapt og etterspurt gode. Det bygges ikke nok i sentrale strøk til å møte den stigende etterspørselen etter boliger. Enkel markedslogikk tilsier at det lønner seg å eie i et slikt marked. En annen årsak er politikerskapt. Hvert år subsidierer staten norske boligeiere med store summer, noe som øker prispresset i markedet. Subsidiene gis direkte ved rentefradrag på boliglån, og indirekte ved at boligen er skattet svært lavt sammenliknet med andre kapitalgoder.

Dette er ikke ny politikk, men problemet er blitt aktualisert med økende boligpriser. Siden 1992 har de kjøpekraftsjusterte prisene i boligmarkedet tredoblet seg. Nylig har Finanstilsynet innført nye retningslinjer som krever at unge har 15 prosents egenkapital ved kjøp av bolig. Problemet er ikke kravet, men de høye boligprisene gjør at 15 prosent fort blir store summer. Det er ikke hvem som helst som kan fiske opp mellom 100 og 200 000 kroner.

En husholdning med kjøpekraft nok til å kjøpe en bolig til to millioner kroner får økt sin kjøpekraft med vanvittige 1,85 millioner kroner som en følge av skattesubsidiene.

Foreldrehjelp. Dette har gjort det nødvendig for foreldre å hjelpe sine barn i stadig større grad med å komme innenfor. En undersøkelse fra MMI viser at 4 av 10 foreldre hjelper sine barn økonomisk for at de skal kunne kjøpe bolig, og at 1 av 3 vurderer å gjøre det. Dette skaper et skille mellom de barn som har foreldre med mulighet og ønske om å hjelpe dem, og de som ikke har det.

For å få et mer rettferdig boligmarked, må vi gjøre noe med skattepolitikken. I dag har vi et skattesystem som gjør terskelen for å komme inn på markedet svært høy og samtidig belønner de som er innenfor på rikelig vis. Det regjeringsoppnevnte Fordelingsutvalget regnet ut at en husholdning med kjøpekraft nok til å kjøpe en bolig til to millioner kroner får økt sin kjøpekraft med vanvittige 1,85 millioner kroner som en følge av skattesubsidiene. Subsidiene og den manglende skattleggingen utgjør totalt mellom 58 og 76 milliarder kroner årlig. Legger vi det øverste anslaget til grunn så er dette mer enn dobbelt så mye som Samferdselsdepartementets totale budsjett.

Lukrativ investering. Subsidiene og den manglende skattleggingen gjør det svært lukrativt å investere i bolig, noe som illustreres av at 12 000 flere eide mer enn én bolig i 2007 enn i 2001. Fordelingsutvalget regnet ut at skal du forvalte fire millioner kroner kan du spare over 70 000 kroner i året ved å plassere pengene i bolig sammenliknet med andre formuesobjekter. Dette er subsidier som i dag betales av alle som arbeider og som kun går til de som eier sin egen bolig, subsidier som øker skillet mellom de som er utenfor og de som er innenfor på boligmarkedet.

Vi bør reformere rentefradraget så subsidiene reduseres med størrelsen på boliglånet, og innføre en eiendomsskatt som øker proporsjonalt mer enn verdien på boligen.

Fra et fordelingsperspektiv er det derfor rimelig å fjerne rentefradraget, innføre en statlig eiendomsskatt og endre formueskatten slik at den faktisk reflekterer markedsverdien på boligen. Den direkte konsekvensen av dette vil være reduserte boligpriser og en strammere privatøkonomi for mange. Det ville altså både gjort det mer lukrativt å leie enn å eie egen bolig enn det er i dag, samtidig som det ville redusert den ulikhetsskapende effekten ved at færre foreldre er nødt til å hjelpe sine egne barn inn på boligmarkedet. Men det vil ikke hjelpe mange flere inn på boligmarkedet.

Vi bør derfor beholde boligpolitikkens positive sider. I Norge eier 8 av 10 sin egen bolig, og skattesubsidiene fungerer som en hjelp til unge som vil inn på boligmarkedet siden det reduserer utgiftene knyttet til boligkjøp. Dette er en fordel for alle unge som kommer over kneika, uavhengig av familiebakgrunn. Problemet i dag er bare at vi hjelper dem med mye fra før mer enn vi hjelper dem med lite. Vi må derfor gjennomføre en progressiv skattereform.

Progressiv skatt. Ved å innføre progressive skatteordninger i boligmarkedet vil vi kunne forene både målet om å gjøre subsidiene mer treffsikre og effektive, samt redusere den prispressende effekten av dagens ordning. Vi bør reformere rentefradraget så subsidiene reduseres med størrelsen på boliglånet, og innføre en eiendomsskatt som øker proporsjonalt mer enn verdien på boligen.

Hvis vi beholder rentefradraget for den første millionen og deretter reduserer fradraget gradvis for hver nye 100 000 du tar opp i lån, så slipper vi konsekvensen av dagens ordning hvor de med de dyreste boligene får mest støtte. Dette bør kombineres med en statlig eiendomsskatt som slår inn for boliger verdt over en million (husk prisene reduseres når vi øker skattene), og som så progressivt øker med verdien av boligen. På den måten så betaler de med de dyreste boligene mer og subsidierer indirekte førstegangskjøperne og de som greier seg med en ok treroms.

En slik skattereform vil ha flere positive konsekvenser. For det første vil det redusere boligprisene. For det andre vil det fjerne subsidieringen av velbemidledes privatøkonomi. For det tredje vil det fordele kjøpekraft over fra de som i dag har til de som ikke har. Dette vil forhåpentligvis kunne redusere den urettferdige innflytelsen av familiebakgrunn i dagens boligmarked. Det er på tide å handle.