Aldri har det vært flere fisk i sjøen, aldri har gresset vært grønnere. Men selv om muligheten til skilsmisse er et fremskritt, bør vi bevare rammer rundt samlivet.
Essay i Minerva 29. mai 2018, skrevet sammen med min søster, Erika Braanen Sterri, som er forsker ved Fafo og doktorgradsstipendiat i sosiologi.
Vi som skriver dette, er søsken. I 2001, året da vi var fjorten og tretten år, gikk pappa fra mamma. Uten videre forvarsel ble vi med i en lite eksklusiv klubb av skilsmissebarn. Denne gruppen gjør det dårligere på skolen, har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet, rapporterer lavere livskvalitet, blir oftere deprimerte – og har selv større sannsynlighet for å skille seg.
Denne dystre statistikken forholdt vi oss ikke til da. For oss betydde det mer akutt at diskusjoner om julen ikke lenger handlet om ribbe versus pinnekjøtt, men om hvem det var verst å skuffe: mamma eller pappa. I dag er skilsmissen blitt hverdag, og vi er selv i fasen der folkene rundt oss gifter seg og får barn.
I den anledning spør vi om ekteskapet fortsatt er liv laga.