Ny debattbok staker ut kursen for Norge.
Bokanmeldelse i Dagbladet 1. juli 2013 av Hva Norge kan være i verden, en debattbok av Henrik Thune og Leiv Lunde.
I «Hva Norge kan være i verden» forteller to forskere med erfaring fra Utenriksdepartementet, Henrik Thune og Leiv Lunde, hvordan vårt lille land kan navigere i en usikker fremtid.
Dessverre vies brorparten av boka til svake analyser og redegjørelser for ting vi allerede vet, framfor å begrunne sine gode tiltak.
Boka starter med et nødvendig spark til politikere og velgere. Til tross for at «verden er kommet Norge uhyre nær», bryr ingen av dem seg særlig om omverdenen. Å starte en innenrikspolitisk diskusjon uten å forstå hvordan verden påvirker oss, er som å legge ut på langtur uten å bry deg om du kjører Audi eller Lada. At utenrikspolitikken avgjør det innenrikspolitiske handlingsrommet, er et poeng som alene gjør boka viktig.
Verden uten sentrum
Videre setter de seg fore å analysere Norges muligheter i verden. Hovedargumentet er at tyngdepunktet i verden er på vei vekk fra USA, i retning av Asia og Latin-Amerika. En slik «verden uten sentrum» vil bli mer usikker, og det vil bli viktigere enn noen gang at de internasjonale spillereglene følges. I denne prosessen må Norge må dyrke sine sterke sider.
Det er mulig at påstanden om endringene i maktbalansen er korrekt, men begrunnelsene er svake. Teorier og tidligere forskning brukes i større grad for at vi skal forstå at «det ikke finnes noen endelig forklaring», snarere enn å informere. Å kartlegge årsaksmekanismer er en usikker og krevende øvelse. Men denne innsikten gir ikke et trumfkort for å droppe klar analyse. Den hever derimot kravene.
Spådommer
Forfatterne er tøffere når de skal se framover. Noen steder er de så skråsikre at de spår den konkrete rekkefølgen på landenes økonomiske og militære tyngde i 2050, og avfeier bistand som et utdatert tiltak. Dette er spennende, men begrunnelsene er ikke overbevisende. Da er det vanskelig å avgjøre om spådommene er gode eller dårlige.
Analysen av Norge er bedre, og det er liten tvil om at forfatterne har rett i at Norge ikke er et eksepsjonelt land i verden. Men å kalle dette for «myteknusing» er å strekke strikken langt. For hvor mange er det som mener noe annet? At ingen reelle aktører og posisjoner i den norske debatten navngis, sannsynliggjør ikke at de angriper noe annet enn stråmenn.
Her går de også langt i en selektiv plukking av data for å styrke egen sak. Et eksempel er bistandsinnsatsen, hvor Norge definitivt gir mer enn andre land. Her poengterer forfatterne at avviket forsvinner når den private bistanden inkluderes. Dette er ikke et dårlig poeng, men her kan en altså finne data som støtter både det ene og det andre synet, og det er uklart hvorfor både den private og den offentlige bistanden er det beste målet når Norges utenrikspolitikk skal analyseres.
Lite overraskende
Gjennomgangen av Norges «egentlige» særegenheter og styrker er overbevisende. Men heller ikke her er det mye du ikke finner i pressemeldinger fra Utenriksdepartementet. Det er knapt noen som overraskes over at det er olje og fisk som er våre største økonomiske ressurser, eller at nordområdene er en potensiell ressurs. At våre andre styrker i internasjonal sammenheng er FN-kompetanse og fredsarbeid, er nok også korrekt, men dette er ikke noe verken politikere eller velgere vil løfte på brynene av.
Analysene er lettleste og gir en god kartlegging av våre styrker i internasjonal sammenheng. Spørsmålet er likevel om de gir leseren mer enn du får ved å lese Jonas Gahr Støres 10 siders essay i tidsskriftet Samtiden fra 2010 om samme tema.
Kan skape debatt
Forfatterne skal ha honnør for å se mer framover enn bakover, og at de kommer med friske og konkrete tiltak. Blant annet foreslår de å legge ned utviklingsministeriet og aspirantkurset og lage et nasjonalt sikkerhetsråd. Dette gjør at boka både blir spennende lesing og kan være gjenstand for konkrete debatter om utenrikspolitiske spørsmål. Det er synd at disse ikke vies mer enn knappe 10 sider bakerst i boka. Når hvert tiltak ikke vies et mer enn et avsnitt, blir det liten plass til å debattere og grunngi dem.
Thune og Lunde kunne med fordel fått et kapittel til hver av disse tiltakene. De kan forhåpentligvis fungere som brannfakler og oppfylle forfatternes målsetning om å løfte den utenrikspolitiske debatten.
Aksel Braanen Sterri 