Anmeldelse: Ensidig valgforskning

De politiske partiene får en grundig gjennomgang i valgforskningsnummeret av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. Men er det partiene eller velgerne vi trenger å forstå?

Anmeldelse av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 2 / 2013. Temanummer om valget i Dagbladet 4. juli 2013.

Det siste nummeret av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift er viet høstens stortingsvalg. Tidsskriftet fungerer godt som en inngang til å forstå de politiske partiene, men makter ikke å kommunisere direkte med den politiske debatten.

Det statsvitenskapelige forskningsmiljøet skal ha honnør for å gjøre seg aktuelle — tidsskriftet har ingen tradisjon for å lage temanummer.

Valget av både redaktør og bidragsytere er interessant. Statsviter og valganalytiker på NRK, Anders Ravik Jupskås, er for anledningen hyret inn som gjesteredaktør. Med seg har han et imponerende ungt lag i akademisk sammenheng. Med unntak av 66 år gamle Anders Todal Jensen fra NTNU er alle bidragsytere mellom 27 og 35 år.

Ideen er hentet fra Sverige, hvor det svenske Statsvetenskaplig tidsskrift ga ut et temanummer om «Partier i förändring» i forbindelse med Riksdagsvalget i 2010. Som hos svenskene, er tidsskriftet tematisert etter partifloraen, med en artikkel viet til hvert parti. Unntaket er Kamilla Simmones som studerer Arbeiderpartiet, Høyre og Frps endringer i innvandring- og integreringspolitikken.

Det er gode grunner for et slikt valg. For det første er partiene helt nødvendige for at vårt demokrati skal fungere. For det andre muliggjør det at vi kan gå i dybden på hvert enkelt parti og deres velgergrunnlag.

Tidsskriftredaksjonen lover heller ikke leseren lite: De ulike artiklene skal ta for seg «partienes historiske røtter, intern utvikling i enkelte partier, endringer i konfliktlinjemønster og velgeradferd, forholdet mellom offentlig politikk og partienes valgresultater, avstand og tilnærming mellom ulike politiske partier, pendelbevegelser mellom opposisjon og posisjon for disse, samt diskusjoner rundt ‘veien mot tinget’ 2013 for det enkelte parti.»

Flere av bidragene gir innsiktsfulle dypdykk i partienes historie. Spesielt Todal Jensen og redaktør Jupskås’ bidrag er interessant lesning. Førstnevnte kombinerer en historisk gjennomgang av partiet SV med statsvitenskapelig valgforskning. Todal Jensen viser at SV er skjøre for feilsteg i valgkampen og svingninger hos velgerne. Det er likevel forholdet til Arbeiderpartiet som er det helt sentrale. Når AP gjør det dårlig, gjør SV det bra, og vice versa. På den bakgrunn peker han ut veien framover for partiet: Vis at dere er «et tydelig, radikalt alternativ til Arbeiderpartiet».

Jupskås analyserer på en overbevisende måte hvilket handlingsrom Miljøpartiet de Grønne har i den norske partifloraen. Han trekker fram støtte i sosiale bevegelser, saksområdets viktighet for velgerne, og SV og Venstres manglende evne til å absorbere disse, som faktorer som kan tyde på at MDG kaprer et mandat i Oslo.

Til tross for Todal Jensen og Jupskås gode forsøk på å trekke linjene framover og si noe konkret om velgerne og partienes mulighetsrom, gir bidragene få momenter til å forstå hva som faktisk avgjør om velgerne kommer til å stemme på partiene, eller ikke, og kanskje det mest sentrale: Hvilke partier har velgerne størst tro på i september 2013?

Det kan se ut til at partifokuset til tider står i veien for at tidsskriftet får behandlet de politiske problemstillinger velgere og partier står overfor. Når partiene settes som de sentrale aktørene gjør det at fokuset på velgerne blir skjøvet i bakgrunnen. Ingen av bidragene gir for eksempel svar på spørsmålet om hvorfor SV og Venstre gjør så dårlige valg når velgerne både sier at miljø er en av de viktigste saker for dem når de stemmer, og partiene har så høy troverdighet på disse områdene. Tar velgerne feil, eller er det noe helt sentralt som valgforskernes spørsmål ikke fanger opp?

En annen ulempe med partifokuset er at partiene får svært ulik behandling avhengig av forfatterens ståsted og totaldekningen blir mangelfull. For eksempel er det vanskelig å få tak på relevansen av Hilmar Langhelle Mjeldes studie av Frps partiorganisasjon for det kommende valget. Dette hadde ikke vært et like stort problem om det var bidrag som tok for seg de borgerlige partiene samlet.

Det samme gjelder Hallvard Notakers studie av Høyres ideologiske brytning mellom liberalisme og konservatisme. Artikkelen er definitivt interessant i seg selv. Notaker viser med et spesielt fokus på familie- og abortpolitikken de tydelige spenningene i Høyre mellom individorienterte liberalister og familieorienterte konservative. Forfatteren minner oss om at det ikke er før et eventuelt statsbudsjett legges at vi vet om Høyre tipper ned på den konservative eller liberale siden.

Men når sentrale problemstillinger ikke nevnes med et ord blir relevansen deretter. Partiene Venstre og Krf nevnes for det første ikke med et ord, selv om den kanskje største utfordringen for de borgerlige er å sikre støtten til både Frp og de små sentrumspartiene for en borgerlig regjering.

Og verken det at Frp har halvert sin oppslutning, mens Høyre er større en noen gang, eller de største utfordringene for et borgerlig samarbeid, diskuteres i det hele tatt. Her blir forskningens styrke dens største svakhet. Siden bidragsyterne skriver om egen forskning, og ikke våger seg på noen journalistiske spekulasjoner, forblir store problemstillinger uberørt. Om ingen har forsket på det, er det heller ingenting å skrive om.

Mer fundamentalt, er det partiene eller velgerne det er viktigst å forstå? Det sistnevnte har vært tema for mye av utviklingen i den internasjonale valgforskningen. En kombinasjon av sofistikerte statistiske modeller, et enormt tallmateriale, datakraft og psykologisk innsikt, har dramatisk bedret vår forståelse av velgere og dermed av de politiske partiene.

I USA kunne Nate Silver ved hjelp av statistiske modeller forutsi Barack Obamas gjenvalg. Men ikke bare det, han spådde riktig resultat i 50 av 50 stater! Valgforskningen har også implementert innsikter fra biologien og psykologien. Mens en tidligere forsto folks stemmevaner ut fra hvilken klassebakgrunn de hadde, viser nå flere studier på tvillinger at også genene våre kan forklare stemmegivning.

Dessuten har både psykologen Jonathan Haidt og lingvisten George Lakoff vist at det er følelsene, og ikke fornuften, som styrer vårt syn på politikk.

Det er synd at slike perspektiver ikke inkluderes. For også norsk valgforskning har slike eksempler. Sveinung Arnesen ved Universitetet i Bergen bruker for eksempel amerikanske valgmodeller til å forklare norske valg. Noe lignende gjorde Emil Aas Stoltenberg i en nylig levert masteroppgave ved Universitetet i Oslo. Og nettsiden pollofpolls.no demokratiserer valgforskningen ved å samle en imponerende mengde statistikk på sine nettsider.

Om tidsskriftet hadde vist fram noen av disse framfor å tviholde på partifokuset kunne leseren fått et bredere og mer aktuelt syn på det kommende valget.

Advertisements

Leave a comment

Filed under anmeldelser, forskning

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s