Anmeldelse: Men vil hun bli USAs president?

Hillary Clinton skriver om det meste, utenom én ting, i ny bok.

Bokanmeldelse i Dagbladet 20. juni av Hard Choices, av Hillary Rodham Clinton, Simon & Schuster 2014.

Etter fire år som utenriksminister i Barack Obamas regjering er Hillary Clinton ute med boka «Hard Choices» om sine erfaringer. Det er ikke den første boka hennes.

I 1996 kom boka «It takes a village» og i 2003 ga hun ut selvbiografien «Living History?». Trenger vi en ny bok allerede nå?

Det er alltid interessant å lese meningene til folk som har innflytelse på politikk og som har vært tett på viktige beslutninger. Her er det nesten bare Obama selv som har mer å stille opp med.

Før rollen som utenriksminister har Hillary Clinton vært førstedame i det hvite hus i åtte år, senator fra New York like lenge og presidentandidat.

Men det som gjør denne boka virkelig interessant, er det som enda ikke står skrevet i hennes politiske CV, hun kan bli USAs neste president.

Positiv overraskelse

Det er ikke bare adressaten som er avgjørende. En politisk bok blir også mer interessant jo mer kontrovers, fritenkning og klare meninger den har.

Utgivelsestidspunktet innbyr imidlertid ikke til spennende refleksjoner og vidløftige tanker. Obama er fortsatt president, og det er fortsatt uavklart om Clinton selv stiller som president i 2016. Det er en trang ramme å skrive innenfor.

Fra et skeptisk utgangspunkt er boka likevel en positiv overraskelse. Clinton makter å dekke et imponerende bredt spekter av utenrikspolitiske spørsmål over bokas 650 sider, fordelt på 25 kapitler, eller, for min del, nesten 30 timer med lydbok, lest av Clinton selv og skuespilleren Kathleen Chalfant.

Hun kan ikke kritiseres for å ha glemt noe, og hun behandler sakene grundig, ærlig og alltid med en personlig innfallsvinkel.

Nederlaget

Boka starter med en engasjerende skildring av hvordan hun måtte legge tapet mot Obama i Demokratenes nominasjonskamp i 2008 bak seg for å støtte ham i kampen mot John McCain i presidentvalget.

Vi får også kjenne på hennes tvil om å ta på seg rollen som utenriksminister. Clinton legger ikke skjul på hvor vanskelig det var å omstille seg fra nederlag til å stå ved Obamas side.

Den personlige og sårbare innfallsvinkelen fungerer, hun beveger i alle fall denne leseren. Å støtte opp om Obama og ta rollen som utenriksminister er de første av mange vanskelige valg vi får være med på, og som derfor utgjør tittelen på boka.

Due

Det er Clintons fire år som utenriksminister som er rammen for boka. Hensynene som konfronterer henne er kjente: skal USA være realister eller idealister, hauk eller due?

De fleste vil nok være enige i at Obamas forgjenger, George Bush, gikk langt i å være en hauk, med blant annet igangsatte kriger i Irak og Afghanistan.

Både Obama og Clinton gikk til valg på en mykere utenrikspolitisk linje, og vi får møte denne siden hos Clinton tidlig i boka, hvor hun må konfrontere tidligere avgjørelser. I 2002 ga hun Bush-administrasjonen fullmakter til å angripe Irak.

Nå har Clinton snudd: «Jeg var ikke alene om å ha gjort en feil, men jeg gjorde det like fullt. Så enkelt er det.»

Hauk

Det er imidlertid ingen alvorlig selvransakelse, eller en myk dreining i amerikansk utenrikspolitikk Clinton tar til orde for. Hun forteller ærlig om uenigheter med både forsvarsminister Robert Gates og president Obama, hvor det er hun som er hauken.

Clinton ønsket en tøffere linje i Syria, hvor hun mente at USA skulle ta en mer aktiv rolle i å gi våpen til opprørerne, men Obama sa nei. I arbeidet med å få has på Osama bin Laden møtte hun motstand fra en tvilende og defensiv Gates.

Clinton var her en pådriver for å sette både relasjonen til Pakistan og amerikanske soldaters liv på spill for å få has på terroristen.

Idealistisk realist

Det å være hard i klypa står imidlertid ikke i veien for å være idealist, i alle fall ikke i Clintons verdensbilde. Hun forteller stolt om sine personlige intervensjoner i både Afghanistan og Kina, for å stå opp for menneskerettigheter.

I Afghanistan blander hun seg i den nasjonale lovgivningen for å hindre et tilbakesteg for likestillingen. Her har Clinton myke verdier og harde virkemidler. Hun er en feminist med våpen, en idealistisk realist.

Anekdotene

Boka er lang og kan til tider være trøttende i sine utlegninger om amerikansk utenrikspolitikk. Et forfriskende element er derfor en hel rekke søte anekdoter.

Som når en burmesisk general, i forbindelse med Clintons første møte med Aung San Suu Kyi, forteller at de lærer demokrati av tv-serien «West Wing», eller når vi får vite at amerikanerne holdt på å utsette angrepet på bin Laden, som var lagt til den første måneløse natten, fordi det kræsjet med Obamas årlige middag med pressen.

Det personlige

En annen rød tråd er Clintons tro på, og utstrakte bruk av, personlig kontakt for å oppnå strategiske mål. Dette løfter også boka. Hun framhever den personlige relasjonen som utslagsgivende både innenriks og utenriks, og den innbyr til de personlige historiene.

Et spesielt godt eksempel er kapittel fem, hvor Clintons gode forhold til den kinesiske utenriksministeren, og en følsomhet for kinesernes respekt for rang, redder en kritisk situasjon med en kinesisk dissident.

President i 2016

For de som ønsket Clintons framtidsutsikter, er det mindre å hente. Boka fungerer bedre som en til tider morsom introduksjon til USAs rolle som supermakt, enn som Clintons programerklæring for et potensielt kandidatur til presidentvalget i 2016.

Og om du lurer på om hun kommer til å stille som president, svarer hun diplomatisk: «Jeg har ikke bestemt meg enda».

Advertisements

Leave a comment

Filed under anmeldelser

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s